Historien er taktfullt og nydelig fortalt, visuelt tiltalende, med en avgjørende nærhet til karakterene. Rohmer treffer en emosjonell puls, mens han gjennomgående tviholder på det minimalistiske filmspråket.
Det kunne vært Godzilla eller King Kong, en meteoritt eller en flodbølge. I «Unstoppable» er det isteden et løpsk tog som er den utslettende trusselen, av en sentral figur omtalt som en missil.
Presentasjonen er noe gammelmodig i kornete 4:3, men bak spakene manøvrerer Chabrol effektivt kursen mot et medrivende og underveis fargeskiftende drama.
«Etoile» handler kanskje ikke om veldig mye, men foruten Connellys magnetiske tilstedeværelse, finnes også mye vakkerhet i omgivelsene og scenografien fra ballettens estetiske verden.
Shyamalan er her på sitt mest uhøytidelige, i skapelsen av en konsept/sjangerfilm som legger seg i sidegaten til «Signs», «The Visit» og «Old», men som er enda mer rendyrket med plumphet.
«Face/Off» er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk.
«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
Når filmen beveger seg ned de knirkende trappetrinnene, kjellerdøren som smeller igjen og låser seg, oppdagelsen av en skjult dør, bare et speil til å lyse opp den trange korridoren på baksiden og en sliten sengemadrass med kamerastativ rettet mot seg, settes definitivt stemningen for intenst spennende og uhyggelige øyeblikk.
«Decision to Leave» er noe på siden av de innbitte og tydelig spenningsladede hevndramaene Park Chan-wook har bygd karrieren på. På den ene siden et drapsmysterium som graves i på dels thrillermanøver, på den andre siden en særegen kjærlighetsskildring.
Jeg er usikker på om «Mr. Harrigan’s Phone» reelt sett er en horrorfilm. Derimot er det en idé basert på tidvis snedige, men også opplagte poenger omkring smarttelefonens uheldige virkninger som utnytter menneskets svakhet.
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på… Fortsett lesing →
I sin sjette spillefilm bygde den produktive Claude Chabrol en slags bro mellom tidlige, eksperimentelle og typisk slentrende nybølgeproduksjoner til de stilsikre psykologiske thrillerne han senere skulle perfeksjonere mot slutten av 60-årene.
«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
Regissert av Jérôme Boivin, basert på en roman ved navn «Hell Hound», er «Baxter» en merkverdig og utrolig fengslende hundefortelling i et mørkt og urovekkende skrekkfilmlandskap – et portrett av en seriemorderhund!
«Blonde» er kompromissløs på alle nivåer. Et maraton av elendighet i nesten tre timer, som slår løs på hovedfiguren og publikum med harde slag, uten særlige lyspunkter.
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med… Fortsett lesing →
Rett på Netflix får du servert et helt ualminnelig, pustberøvende filmverk som virtuost eksploderer foran øynene dine. Det skjer i «Athena» av Romain Gavras.
Serien starter i en urban setting: En ung mann påvirket av alkohol har ihjelkjørt en kvinne. Etter å ha sonet fire år i fengsel på fastlandet og under prosessen blitt ateist, stiger han i nåtid om bord på ferja som tar ham tilbake til øysamfunnet der han vokste opp.
Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det?
Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjoner, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.
Handlingen som her er presset inn på om lag 95 minutter er en slags komprimert såpeopera, en filmversjon av en utbrodert ukebladnovelle, eller rett og slett en homagé av erotiske thrillerfenomener fra 80- og 90-tallet.
«American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet,
I landskapet mellom Roman Polanski og Alfred Hitchcock/Brian De Palma, og med en touch av «Lost in Translation» i møte med «It Follows», finnes det en nytelsesrik vei inn i den voyeuristiske thriller-skrekkfilmen «Watcher».
Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X».
Filmen unngår å virke overlesset – den muskuløse kraften i foto, klipp og regi fungerer stilistisk, men fyller også effektivt funksjon for å skape driv i historien. «Still of the Night» er både rytmisk og velartikulert som spenningsfilm, og i tillegg behagelig – på grensen til sensuell – å hvile øynene på.
«The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen, gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap her.
«Der Fan» illustrerer euro-exploitation på sitt ypperste, det vil si på et kvalitativt nivå som bare Zulawskis «Possession» eller det aller beste av Dario Argento har kunnet matche.
«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
Det er noe ved ansiktet til Adèle Exarchopoulos. Ikke bare at hun er vakker, men noe mer udefinerbart som påkaller fascinasjon; kanskje sympati og definitivt en tiltrekningskraft.
Diane Lane, Laura Dern og Marin Kanter spiller tre tenåringsjenter som danner et punkband i «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», regissert av musikkprodusentveteranen Lou Adler.
Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
Dustin Hoffman er fullstendig i takt med filmens tydelige forankring i komediesjangeren, men spiller samtidig figurtransformasjonen fra Michael til Dorothy med så kraftfull og nyanserik overbevisning at skuespillet i seg selv bidrar til å løfte helheten til å bli noe mer enn en lettbeint komedie.
«Deep Water» er virkelig en fornøyelig film å være i, som en sleazy thriller med anslag av mestertakter i den atmosfæriske filmskapelsen, og med et blikk på karakterene – og med en studie av deres blikk for hverandre – som i de beste stunder har noen forheksende kvaliteter og gir rom for diskusjon.
Belfast (2021) Regi: Kenneth Branagh Til slutt kommer jeg likevel ikke forbi at «Belfast» begrenses til å være et pent og pyntelig filmprodukt som egentlig har ganske lite å si,… Fortsett lesing →
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
«Spencer» presenteres som en fabel. Settingen er 1991, og i åpningen ser vi Diana (født Spencer) kjøre seg bort på den britiske landsbygda på vei mot hennes majestets Sandringham-gods.
Paul Verhoeven er antagelig på sitt beste når han samtidig er på sitt verste i vulgaritet, som er noe han utvilsomt snuser på i den besnærende «Benedetta».
«Kimi» har både i premisset og gjennomføringen en herlig miks av klassisk Alfred Hitchcock, via Brian De Palmas lekne variasjoner over samme lest, med en samtidig eim av 70-tallets paranoia-thrillere, og til slutt en klype «high concept»-spenning man typisk så på 90-tallet.
Helheten er rett og slett vidunderlig. «Drive My Car» er tre fengslende timer med flytende historiefortelling av ypperste sort, og en film som ligner på lite annet.
Det er intenst, ubehagelig og fryktelig – utelukkende formidlet av lyder, mens det visuelle kun er reaksjonsnærbilder av tre unge mennesker som overlever, men som der og da får livet snudd opp ned.
Det er stort sett med filmatisk eleganse at Mia Hansen-Løve manøvrerer seg lavmælt i skjæringspunktet av det virkelige og uvirkelige, og sørger for at «Bergman Island» bevares som en forfriskende og leken film uten å bli i overkant fiks.
Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.
Michael Sarnoskis håndverk er fantastisk. Med et gjennomgående kontrollert formspråk er det et formidabelt debutverk som leveres. «Pig» er balansert til nær perfeksjon, aldri fristet til overstilisering, men naturlig vakkert fotografisk skapt med grep som underbygger og aldri overskygger historiefortellingen.
Dessverre fremstår «Many Saints of Newark» som en sentimental filmskapelse med tv-seriefansen i sikte som mottaker, men uten særskilt selvstendig verdi som filmverk. Tittel: The Many Saints of Newark (2021)… Fortsett lesing →
«Malignant» er gjennomsyret av nostalgi, men føles likefullt moderne. En visceral skrekk-thriller-forestilling med masse iboende lidenskap og ideer som får komme til uttrykk.
David Gordon Green bidro til «Halloween»-franchisen med den forfriskende «Halloween» i 2018 som helt kompromissløst kun valgte å forholde seg til den originale 1978-versjonen som en direkte oppfølger. Med «Halloween Kills» lar han handlingen spinne videre fra sekundene etter forrige film gikk til rulleteksten.
Om historiefortellingen er innsnevret til en mørk katt-og-mus-lek mellom menn med makt og kvinner som akter å slå tilbake, så føles det som «Heksesirkelen» lykkes med å formidle at den rommer så mye mer.
En kjærkommen følelse av et renskåret stykke 90-tallstypisk thriller som vender tilbake er påfallende i det overraskende positive møtet med den Netflix-lanserte spenningsfilmen «Beckett».
Historien er taktfullt og nydelig fortalt, visuelt tiltalende, med en avgjørende nærhet til karakterene. Rohmer treffer en emosjonell puls, mens han gjennomgående tviholder på det minimalistiske filmspråket.
Det kunne vært Godzilla eller King Kong, en meteoritt eller en flodbølge. I «Unstoppable» er det isteden et løpsk tog som er den utslettende trusselen, av en sentral figur omtalt som en missil.
Isabelle Huppert, sannsynligvis vår tids mest fremragende skuespillerinne, spiller hovedkarakteren Michèle….
Presentasjonen er noe gammelmodig i kornete 4:3, men bak spakene manøvrerer Chabrol effektivt kursen mot et medrivende og underveis fargeskiftende drama.
«Etoile» handler kanskje ikke om veldig mye, men foruten Connellys magnetiske tilstedeværelse, finnes også mye vakkerhet i omgivelsene og scenografien fra ballettens estetiske verden.
“Aftersun” er fragmenter av filmskaper Charlotte Wells’ minner fra barndommen, fra en ferie hun hadde med faren da hun selv gikk fra 10 til 11 år.
Shyamalan er her på sitt mest uhøytidelige, i skapelsen av en konsept/sjangerfilm som legger seg i sidegaten til «Signs», «The Visit» og «Old», men som er enda mer rendyrket med plumphet.
«Night Moves» er et noir-innkapslet karakterstudium mer enn en thriller. Det er aldri veldig neglebitende, men nesten alltid oppslukende.
«Face/Off» er John Woos magnum opus. Det er en film som på 90-tallet smeltet estetiserende og overdreven Hong Kong-action inn i en stjernespekket Hollywood-blockbuster med John Travolta og Nicolas Cage på høyden av karrieren. Og det er helt fantastisk.
Francesco Barillis debutfilm oppleves som en innbydende, men haltende filmlek der giallouniverset smeltes inn i et Rosemary’s Baby-aktig psykodrama.
«A History of Violence» henter næring som mysterium ved å så tvil også for publikum om hovedpersonens egentlige identitet. Er han en person med reell mørk bakgrunn som endelig hjemsøkes av fortiden, og hva består i så fall denne fortiden av?
Når filmen beveger seg ned de knirkende trappetrinnene, kjellerdøren som smeller igjen og låser seg, oppdagelsen av en skjult dør, bare et speil til å lyse opp den trange korridoren på baksiden og en sliten sengemadrass med kamerastativ rettet mot seg, settes definitivt stemningen for intenst spennende og uhyggelige øyeblikk.
«Decision to Leave» er noe på siden av de innbitte og tydelig spenningsladede hevndramaene Park Chan-wook har bygd karrieren på. På den ene siden et drapsmysterium som graves i på dels thrillermanøver, på den andre siden en særegen kjærlighetsskildring.
Jeg er usikker på om «Mr. Harrigan’s Phone» reelt sett er en horrorfilm. Derimot er det en idé basert på tidvis snedige, men også opplagte poenger omkring smarttelefonens uheldige virkninger som utnytter menneskets svakhet.
David Finchers eleganse blir tidlig en merkbar kvalitet. Med virtuose kameraføringer, som i realiteten er kombinasjoner av kameraopptak og datagenererte effekter for å skape imponerende, sømløse sammenhengende sekvenser innenfor huset mellom etasjeskiller og gjennom nøkkelhull, er «Panic Room» til å miste pusten av.
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med hovedvekt på… Fortsett lesing →
I sin sjette spillefilm bygde den produktive Claude Chabrol en slags bro mellom tidlige, eksperimentelle og typisk slentrende nybølgeproduksjoner til de stilsikre psykologiske thrillerne han senere skulle perfeksjonere mot slutten av 60-årene.
«Reservoir Dogs» representerte mer enn noen annen 90-tallsfilm et tydelig paradigmeskifte som selvsagt ikke var mulig å forstå rekkevidden av der og da, men det tok heller ikke lang tid før bølgen skapt av Tarantinos usedvanlig stilsikre og hardtslående debutverk slo inn.
Et skremmende portrett av indre galskap i en skremmende oversett Robert Altman-film.
Regissert av Jérôme Boivin, basert på en roman ved navn «Hell Hound», er «Baxter» en merkverdig og utrolig fengslende hundefortelling i et mørkt og urovekkende skrekkfilmlandskap – et portrett av en seriemorderhund!
«Blonde» er kompromissløs på alle nivåer. Et maraton av elendighet i nesten tre timer, som slår løs på hovedfiguren og publikum med harde slag, uten særlige lyspunkter.
I spalten «Nattfilm» omtales filmer som typisk ses, vel, om natten og ikke nødvendigvis sikter seg inn mot et bredt publikum. Et særlig fokus er på kult- og sjangerfilm med… Fortsett lesing →
Rett på Netflix får du servert et helt ualminnelig, pustberøvende filmverk som virtuost eksploderer foran øynene dine. Det skjer i «Athena» av Romain Gavras.
Serien starter i en urban setting: En ung mann påvirket av alkohol har ihjelkjørt en kvinne. Etter å ha sonet fire år i fengsel på fastlandet og under prosessen blitt ateist, stiger han i nåtid om bord på ferja som tar ham tilbake til øysamfunnet der han vokste opp.
Det er rimelig å tenke at Brian De Palma hadde særdeles gode kort på hånda etter å ha landet «Mission: Impossible» som en særdeles velykket actionfilm og kommersiell suksess i 1996. Hvor skulle han gå videre fra det?
Det er hundre fartsfylte minutter, men Williamson og Rodriguez’ evne til å holde spenningen lavt i terrenget – uten storbybilder av en større invasjoner, kun koblet på ungdommene og skolen – bevarer en gjenkjennelseseffekt som blir til filmens fordel.
Handlingen som her er presset inn på om lag 95 minutter er en slags komprimert såpeopera, en filmversjon av en utbrodert ukebladnovelle, eller rett og slett en homagé av erotiske thrillerfenomener fra 80- og 90-tallet.
«American Psycho» er kanskje en mørk kommentar uløselig knyttet til en kapitalistisk Wall Street-kultur preget av indre tomhet opprinnelig satt til 80-tallet, men i filmversjonen nedtonet uten overtydelig staffasje for å understreke typisk 80-tallsvirkelighet,
Kjernen av «Dark Glasses» er en historie om en kvinne som må håndtere en ublid skjebne som figur i et giallo-filmunivers.
Roman Polanskis thriller satt til Paris med Harrison Ford er langt bedre enn de fleste vil ha det til.
I landskapet mellom Roman Polanski og Alfred Hitchcock/Brian De Palma, og med en touch av «Lost in Translation» i møte med «It Follows», finnes det en nytelsesrik vei inn i den voyeuristiske thriller-skrekkfilmen «Watcher».
Ungdommeligheten er bortkastet på de unge. Når alderdommens lengsel trigges av skjønnhetens og seksualitetens plutselige nærhet, fører lyster og behov til skrekkfulle handlinger i Ty Wests slasher-hyllende «X».
John G. Avildsen serverte i 1970 et bistert blikk på det amerikanske samfunnet i den politiserte krysningen av 60- og 70-årene.
Fra «Signs» gikk M. Night Shyamalan til «The Village» som, i skrivende stund, er hans udiskutabelt mest undervurderte verk.
Valerio Zurlinis magnetiske kjærlighetsdrama fra 2. verdenskrig med Jean-Louis Trintignant i en lysende hovedrolle.
Filmen unngår å virke overlesset – den muskuløse kraften i foto, klipp og regi fungerer stilistisk, men fyller også effektivt funksjon for å skape driv i historien. «Still of the Night» er både rytmisk og velartikulert som spenningsfilm, og i tillegg behagelig – på grensen til sensuell – å hvile øynene på.
«The Hunted» er fantastisk nettopp i det dype fokuset på de to hovedfigurene. Friedkin åpner aldri opp dramaet ved å trekke andre elementer inn. Den direkte formen, gir også gevinst i form av en effektiv fortelling på drøye 90 minutter, som i seg selv er en befriende egenskap her.
«Der Fan» illustrerer euro-exploitation på sitt ypperste, det vil si på et kvalitativt nivå som bare Zulawskis «Possession» eller det aller beste av Dario Argento har kunnet matche.
Ray Liotta viste bare sporadisk storhet før og etter «Goodfellas», men kan aldri fratas den sterke portretteringen han gjør i rollen som Henry Hill.
«Sleeping with the Enemy», som er direkte oversatt til «I seng med fienden», er kanskje mer en catchy enn beskrivende filmtittel. Men som filmkonsept sklir den sømløst inn i en tradisjon av 1980- og tidlig 90-tallsproduserte thrillere med et spenningssøkende blikk rettet mot ofre for psykopater i dysfunksjonelle seksuelle forhold.
Det er noe ved ansiktet til Adèle Exarchopoulos. Ikke bare at hun er vakker, men noe mer udefinerbart som påkaller fascinasjon; kanskje sympati og definitivt en tiltrekningskraft.
Diane Lane, Laura Dern og Marin Kanter spiller tre tenåringsjenter som danner et punkband i «Ladies and Gentlemen, the Fabulous Stains», regissert av musikkprodusentveteranen Lou Adler.
Mel Gibson spiller den styrtrike flyselskapsmogulen og barnefamiliefaren Tom Mullen – bosatt i en penthouseleilighet ved Central Park – som opplever at sønnen blir kidnappet før et løsepengekrav tikker inn (på e-post, faktisk). Han får da oppskriftsmessig beskjed om å ikke kontakte politiet, men hyrer likevel inn et stort FBI-team for å maksimere sjansen for å få tilbake sønnen.
Dustin Hoffman er fullstendig i takt med filmens tydelige forankring i komediesjangeren, men spiller samtidig figurtransformasjonen fra Michael til Dorothy med så kraftfull og nyanserik overbevisning at skuespillet i seg selv bidrar til å løfte helheten til å bli noe mer enn en lettbeint komedie.
«Deep Water» er virkelig en fornøyelig film å være i, som en sleazy thriller med anslag av mestertakter i den atmosfæriske filmskapelsen, og med et blikk på karakterene – og med en studie av deres blikk for hverandre – som i de beste stunder har noen forheksende kvaliteter og gir rom for diskusjon.
Belfast (2021) Regi: Kenneth Branagh Til slutt kommer jeg likevel ikke forbi at «Belfast» begrenses til å være et pent og pyntelig filmprodukt som egentlig har ganske lite å si,… Fortsett lesing →
«Fucking Åmål» var på 90-tallet en åpenbaring av en ungdomsfilm; fulladet med sjarm og sitatvennlige replikker (som kanskje var en særlig viktighet den gang) med påfølgende kommersiell kinosuksess, kritikerros, prisdryss og hyllende ord fra selveste Ingmar Bergman.
«Spencer» presenteres som en fabel. Settingen er 1991, og i åpningen ser vi Diana (født Spencer) kjøre seg bort på den britiske landsbygda på vei mot hennes majestets Sandringham-gods.
Paul Verhoeven er antagelig på sitt beste når han samtidig er på sitt verste i vulgaritet, som er noe han utvilsomt snuser på i den besnærende «Benedetta».
«Kimi» har både i premisset og gjennomføringen en herlig miks av klassisk Alfred Hitchcock, via Brian De Palmas lekne variasjoner over samme lest, med en samtidig eim av 70-tallets paranoia-thrillere, og til slutt en klype «high concept»-spenning man typisk så på 90-tallet.
Helheten er rett og slett vidunderlig. «Drive My Car» er tre fengslende timer med flytende historiefortelling av ypperste sort, og en film som ligner på lite annet.
Det er intenst, ubehagelig og fryktelig – utelukkende formidlet av lyder, mens det visuelle kun er reaksjonsnærbilder av tre unge mennesker som overlever, men som der og da får livet snudd opp ned.
Det er stort sett med filmatisk eleganse at Mia Hansen-Løve manøvrerer seg lavmælt i skjæringspunktet av det virkelige og uvirkelige, og sørger for at «Bergman Island» bevares som en forfriskende og leken film uten å bli i overkant fiks.
Mitt første møte med «Skrik» er av de kinoopplevelsene som sitter aller sterkest i. Som 15-åring en varm sommerkveld i 1997 gikk sykkelturen til Fredrikstad kino for en sen «Skrik»-førpremiere, på et tidspunkt jeg egentlig ikke var klar over hva jeg gikk til og med et relativt uutforsket forhold til skrekkfilmsjangeren.
Michael Sarnoskis håndverk er fantastisk. Med et gjennomgående kontrollert formspråk er det et formidabelt debutverk som leveres. «Pig» er balansert til nær perfeksjon, aldri fristet til overstilisering, men naturlig vakkert fotografisk skapt med grep som underbygger og aldri overskygger historiefortellingen.
Dessverre fremstår «Many Saints of Newark» som en sentimental filmskapelse med tv-seriefansen i sikte som mottaker, men uten særskilt selvstendig verdi som filmverk. Tittel: The Many Saints of Newark (2021)… Fortsett lesing →
«Malignant» er gjennomsyret av nostalgi, men føles likefullt moderne. En visceral skrekk-thriller-forestilling med masse iboende lidenskap og ideer som får komme til uttrykk.
David Gordon Green bidro til «Halloween»-franchisen med den forfriskende «Halloween» i 2018 som helt kompromissløst kun valgte å forholde seg til den originale 1978-versjonen som en direkte oppfølger. Med «Halloween Kills» lar han handlingen spinne videre fra sekundene etter forrige film gikk til rulleteksten.
Det gjøres umiddelbart klart at «Drømmemannen» presenteres som en lettbeint, men samtidig snedig underholdningsfilm, dog med filosofisk bunn.
Om historiefortellingen er innsnevret til en mørk katt-og-mus-lek mellom menn med makt og kvinner som akter å slå tilbake, så føles det som «Heksesirkelen» lykkes med å formidle at den rommer så mye mer.
En kjærkommen følelse av et renskåret stykke 90-tallstypisk thriller som vender tilbake er påfallende i det overraskende positive møtet med den Netflix-lanserte spenningsfilmen «Beckett».
speilet.net 