Det var ikke vanskelig å bli betatt av Bound da jeg som tenåringsgutt så den på video mot slutten av 90-årene. Den erotiske energien, volden, stemningen. Et gjensyn tredve år etter lansering, gir filmen enda flere kvaliteter å oppdage.
Wachowski-søsknene var fortsatt i 20-årene da de debuterte med denne oppsiktsvekkende, selvsikre og stramt fortalte psykologisk-erotiske thrilleren. Filmen er fra første innstilling drapert i et mørkt og slibrig noir-univers. Det er den snuskete b-siden av et Hitchcock-riff. Det er også en giallo-inspirert estetikk her av fetisjering av kropp, tekstur og vold. Det er videre snev av Brian De Palmas erotiske voyeurisme og arkitektoniske mise-en-scène (se bare den teatralske bruken av heis i åpningen). Og det er en filmbevissthet som sparker i flere retninger, ikke minst til det dødelige og stilistiske klimakset med død i hvitmaling, i Akira Kurosawas Drunken Angel. Jeg hadde ikke forutsetninger for å verdsette noe av dette da jeg så Bound første gang på 90-tallet. Og det er åpenbart at filmen ikke egentlig trenger at publikum har de referansene, fordi den fungerer utmerket bare i kraft av å være en eksepsjonelt underholdende, pulpy, men også smart sjangerfilm.


Bound er fortsatt en fremragende erotisk thriller, men også en saftig miks av b-film og kunstfilm, både homagé og nyskapende. Det er på mange måter en lavbudsjettsproduksjon som utnytter (eller sprenger) rammene med sjelden unik filmskapelse. En pulserende helhet av «90-talls indie-energi». Det er kameraer som glir gjennom vegger, som følger kabler/rør/døråpninger og som bruker korridorer eller terskler som visuelle spenningslinjer. Det er arkitektur som er koreografert, og en tilnærming til rom og fysikk som peker frem mot The Matrix – også i hvordan de fysiske kampene i siste del blir så sterkt koreografert i iscenesettelsene. Eller i den påfallende fetisjeringen av tekstur som i skinn iblandet svette, eller maling iblandet blod. De estetiske lateksbåndene mellom Bound og The Matrix er merkbare, selv om filmene også er høyst ulike.
Det kanskje mest beundringsverdige med Bound er utnyttelsen av en begrenset produksjon som må forholde seg til få locations og figurer. Alt er kompromiert, men trykket er maksimert. Det er liten skala som møter stor stil. Resultatet? En unik og mettet blanding av kammerdrama, noir-pulp og hetende erotikk!




Men la oss ikke underkommunisere at mye handler om de to kvinnene, og ikke minst Gina Gershon som den tøffe og sexy Corky. Hun er en tidligere fengselsinnsatt som hyres for å pusse opp en leilighet, og som i samme oppgang møter på Violet (Jennifer Tilly) og hennes kjæreste, Cesar (Joe Pantoliano). Corky er lesbisk med visse maskuline trekk, men de er akkurat så subtile at det ikke demper den seksuelle tiltrekningskraften, eller magnetismen, hun har på både menn og kvinner. Gershon er ekstraordinær i Bound, og det samme gjelder for kjemien mellom henne og Jennifer Tilly. Det er den kjemien som pumper frem filmens høye puls – helt fra de pirrende første blikkene, til de usedvanlig hete sexscenene, og til den romantiske sammensmeltningen de opplever i et kaos av mord, blod, penger og sex. Samspillet har en nesten symfonisk dimensjon, med Joe Pantoliano som blir en funksjonelt dyktig annenfiolinist av en karakter pendlende mellom det farlige og latterlige konfrontert med de to forlokkende kvinnene.
Når alt koker ned, tilbyr Bound en uvanlig presis blanding av pirrende sensualitet, spennende sjangeruttrykk og et solid håndverk. Wachowski-duoen trosser hemningsløst egne begrensninger og leverer en liten film med stor resonans – som thriller, men også som et merkbart punkt i queer filmhistorie. Dessuten: filmen virker påfallende vital også tre tiår senere, fordi den aldri virker konstruert for å jage aktualitet. Filmskapernes faste blikk på begjær, makt og iscenesettelse, har gitt oss en tidløs payoff i slitesterke iscenesettelser på filmens egne, kunstneriske premisser.
Derfor står også Bound igjen som et av de beste eksemplene på hvor elegant et helt filmunivers av kroppslig nytelse og smerte kan klemmes inn i en leilighet.


Andre gjensyn:
- «Bound» (1996) – Wachowskienes virtuose noir-debut

- «A Time to Kill» (1996) – rettsdrama badet i Mississippi-varme og moralsk ambivalens

- «The Edge» (1997) – Mamet møter naturen

- «Hannibal» (2001) – estetikkens triumf, psykologiens fall

- «In the Line of Fire» (1993) – paranoia, politikk og personlig skyld

- «What Lies Beneath» (2000) – Hollywood-thriller som speiler fortiden

- «The Mothman Prophecies» (2002) – lavmælt, overnaturlig og med uforløst potensial

- «The Fugitive» (1993) – tidløs katt-og-mus-klassiker

- «The Running Man» (1987) – profetisk action med tidløs energi


Legg igjen en kommentar