«I Start Counting» (1969) – begjær og blod bak hjørnene

Et ulmende og distinkt britisk drama om seksuell oppvåkning, katolsk skyld og seriemordermistanke – sett fra en tenåringsjentes kikker-perspektiv, og båret av en veldig god Jenny Agutter.

Wynne er 15 år, katolsk og seksuelt tiltrukket av sin 32 år gamle adopterte storebror George. Hun forteller bestevenninnen om forelskelsen, og da skolen får besøk av en prest fra «catholic marriage advisory» for å svare på elevenes spørsmål om sex, reiser den lite sjenerte venninnen seg opp i gymsalen og spør om incest på vegne av en «anonym venn». Wynne rekker opp hånden og forsvarer seg selv ved å presisere at gutten ikke egentlig er broren, fordi han er adoptert – og at hun aldri har sagt at hun elsket ham sånn. Scenen utspilles med en fin, stille komikk og dyp sårbarhet på én gang. Og den setter tonen for det som følger.

På vei hjem fra skolen blir Wynne og venninnen tilskuere fra bussvinduet til oppstyret rundt et drap. En seriemorder opererer i området. Snart begynner Wynne å mistenke at George kan være gjerningsmannen, og mistanken legger et nytt og forstyrrende lag over blikket hun allerede retter mot ham. Da hun ser ham legge en pakke i en søppelbøtte – med en blodflekket genser inni – begynner hun å spionere. Det kan være vanskelig å avgjøre om det er voyeurisme drevet av seksuelt begjær eller genuint sjokk, og i den uoppløste tvetydigheten jobber filmen seg interessant fremover.

Agutter gir et overbevisende portrett av en jente fanget i en romantisk drømmeverden hun ikke helt forstår selv. Hun er skjør og sårbar, og i filmens mer følelsesmessige scener nærmer hun seg det gripende. Det visuelle håndverket rundt henne er like bevisst. Det er skjeve kameravinkler, søsteren og broren som ofte vises fra utsiden og inn i rom bak kanter og hjørner, og den karakteristiske skjeve blokken de bor i som et arkitektonisk uttrykk for noe som ikke helt stemmer. Tonen er melankolsk på en småskitten måte, og kontrastert mot den katolske kirkens moralske rammeverk blir det seksuelle både ladet og skamfullt.

Filmens form og miljø fikk meg for øvrig til å tenke på Jerzy Skolimowskis Deep End – fra samme periode, med samme estetiske nervøsitet, og samme unge kropp i møte med voksenverdenens mørkere sider.

I Start Counting lander i en interessant mellomposisjon mellom psykologisk drama, avant-garde og klassisk krim.