«The Incident» (1967) – psykologisk trykkammer med tidløs kraft

The Incident plasserer oss i en t-banevogn vi overhodet ikke vil være i. Og den nekter å slippe oss ut.

Jeg vil tro de fleste som har levd et byliv har opplevd noe lignende – å være på trikk, t-bane eller tog og merke luften tykne når noen bryter de usynlige reglene. Man stirrer kanskje ned, later som man ikke ser, og håper at det går over. Det er situasjonen som Larry Peerce angriper i The Incident, og han treffer usedvanlig presist og tidløst gjennom ubehagelig gjenkjennelseskraft.

Filmen åpner som en mosaikk av urbane liv. Vi følger ulike mennesker i nattens New York, før de gradvis trekkes mot samme sted. De samles i en t-banevogn som utvikles til en scene for et klaustrofobisk, psykologisk eksperiment. Det er et småkranglete ektepar på vei hjem med mannen bærende på et sovende barn. Det er et ungt og forelsket par som er opptatt av lite annet enn hverandres lepper. Det er en eldre mann med kone, en soldat på vei hjem fra permisjon, og andre ordinære mennesker som tilfeldigvis er der. Hele den bakgrunnen bygges opp gjennom nesten 50 minutter – en uvanlig lang introduksjon før filmen og to bøller til slutt entrer t-banevognen og filmens scene. Før det og etterpå nekter Peerce å servere oss noen klar hovedperson. Det skapes ingen forventning om at en karakter skal utvikle noe heltemodig og gripe inn. Kommer noen overhodet til å foreta seg noe?

The Incident fortoner seg som et filmet sosialt eksperiment uten behov for protagonist. Iscenesettelsen handler om kamera som registrerer og betrakter de ulike ansiktene som gjerne vender seg bort. Tomme blikk. I det oppstår en neglebitende, ubehagelig uro. Filmen sier noe om den såkalte bystander-effekten, det vil si at ingen tar ansvar når mange er til stede. Jo flere som ser på, jo mindre sannsynlig er det at noen griper inn i en vanskelig situasjon. Peerce bruker det som premiss for en film som blir til et kammerspill på skinner, bokstavelig talt. The Incident borer seg brutalt og virkningsfullt inn i menneskets psykologiske unnfallenhet.

I første halvdel er The Incident semi-dokumentarisk. med et snev av John Cassavetes i den slentrende rytmen på New Yorks skitne gateplan. Det er organisk, fragmentert og uforutsigbart. Vi kjenner byens puls, og vi er plantet midt i et levende øyeblikk av 60-tallet. Det er først når de to nevnte bøllene, spilt av Tony Musante og en debuterende Martin Sheen, stiger inn i t-banevognen at filmen endrer karakter. Da forlates det Cassavetes-aktige livsmyldret og filmen strammes snarere til som et teater-eksperiment. Vognen blir et lukket rom og scene for et sosiologisk drama om makt, frykt og stilltiende medskyldighet. Det føles som om vi blir sittende på halvtrygg avstand i samme vogn og kjenner en snev av samme paralyserende passivitet.

Tony Musante, kjent for mange fra Dario Argentos The Bird with the Crystal Plumage, gjør en foruroligende sterk rolle som en manipulerende og karismatisk bøllefigur det er umulig å like. Martin Sheen matches perfekt med en ungdommelig, nesten amoralsk energi; man kan uten videre se for seg samme rolle spilt av yngre versjoner av Jack Nicholson eller De Niro i den kommende New Hollywood-æraen. The Incident føles av flere grunner å ligge akkurat noen år forut for sin tid. Både Musante og Sheen utstråler en form for selvbevisst ondskap som får smilene deres til å dirre av truende lek. Beau Bridges gjør også sterkt inntrykk som en av de mer sårbare passasjerene. Det som oppstår av dynamikk og kontraster mellom alle karakterene er det som blir filmens egentlig motor. Den trenger heller ikke mer.

Selv om The Incident rent teknisk er unnfanget på 60-tallet, føles den altså i tone og uttrykk mer som en forløper til de mørkere, mer urolige 70-tallsfilmene fra New Yorks underliv. Både nihilismen og den klaustrofobiske energien har noe som peker fram mot både Taxi Driver og senere psykologiske thrillere. Filmen er overraskende mørk og direkte, med øyeblikk som nesten kan minne om grovkornet amerikansk eller italiensk exploitation-estetikk.

Det stilistiske uttrykket er like treffsikkert som det tematiske. I blendende svart-hvitt, fanget med et kamera som vet nøyaktig hvor det skal stå, fortettes presentasjonen i noe som virker rått og poetisk på samme tid. Den nylig restaurerte blu-ray-utgaven (fra Eureka) fremhever filmens teksturelle kvalitet – krystallklart, kornete, nesten taktilt. Et sted mellom virkelighet, filmet teater og film. Passasjerene i vogna blir til slutt publikum i sitt eget filmiske mareritt.

The Incident river i nervene og spør noe grunnleggende om oss som mennesker. Hva gjør vi når vold og ydmykelse utspiller seg rett foran oss, og vi har mulighet til å gripe inn, men ikke tør?

Larry Peerce ble aldri et stort navn som regissør, men denne filmen står igjen som bevis på hvor mye kontroll, energi og presisjon han hadde i seg. Det er et gripende og ufortjent glemt semi-mesterverk; intenst og ubehagelig, men også filmkunst i sin mest konsentrerte form – en mørk refleksjon av byen, mennesket og frykten vår for å reagere på ubehaget.