«The Living End» (1992) – AIDS, nihilisme og full gass

Gregg Arakis debutfilm er pulserende, rå og kompromissløs fra første bilde. En alternativ og queer Bonnie & Clyde som kolliderer heftig med Thelma & Louise, drysset med 90-tallskrydder av Tarantino og en sprut av Bret Easton Ellis – og likevel hundre prosent sitt eget særegne univers.

«Now I just have no idea of what the fuck I’m going to do.»

Ordene tilhører den Los Angeles-baserte filmkritikeren Jon, som er naturlig nedbrutt av å bli nydiagnostisert som HIV-positiv. Men han sier også: «Live fast, die young, leave a beautiful corpse.» Med den bakgrunnen og det livsmottoet legger han – og filmen – ut på en forrykende reise, formidlet som en rastløs road-movie med HIV i blodet og nihilisme i blikket.

Tidlig på veien krysser Jon livsstien til Luke, like etter at sistnevnte har skutt noen homofobe mobbere som angrep ham med baseballkøller, og stjålet bilen han bruker når han plukker opp en haikende Jon. De overnatter sammen, har sex, og oppdager etter hvert at begge er HIV-positive. Derfra er logikken enkel og brutal: når ingenting er å tape, er alt tillatt.

Alt presenteres i høyt tempo med en datert, men fortsatt frisk 90-tallsvibe like mye i form som innhold, mens dialogen hagler mot publikum med one-linere som er like heftige og smått ikoniske som de er håpløse. Alt er litt for mye, og det er akkurat passe. Araki iscenesetter dødsangst og kåtskap med høy puls, som om han kanaliserer protagonistenes utbasunering om at de er ofre for en seksuell revolusjon som har snudd seg mot dem. Filmen utkom tross alt på halen av AIDS-epidemien som rådet særlig i USA gjennom 1980- og tidlig 90-tall, og det kjenner man i hvert eneste bilde. Det står om liv og død. Araki slår tilbake mot samfunnets behandling av homofile og HIV-positive med filmatisk vold og aggresjon, og presser det inn i en cinematisk kraftpakke som er klart preget av spinkelt budsjett, men som likevel er langt mer virtuos og vellykket enn rammebetingelsene skulle tilsi var mulig.

Det hjelper at The Living End aldri tar seg selv høytidelig. Den er passe morsom, oppfinnsom og tidvis nesten bevisst sjablongaktig. Referansene til Bonnie & Clyde og Thelma & Louise er ikke tilfeldige. Det er en film om to mennesker i fritt fall som velger hverandre fordi verden ikke gir dem noe annet valg, og som finner en slags frihet i selve fallet. At Araki pakker alt det inn i en estetikk som vibrerer av punkenergien og den seksuelle åpenheten fra den tidlige queer-kinoen på 90-tallet, gjør The Living End til et tidsdokument like mye som en filmopplevelse.

I retrospekt er den også en representativ pil for hva Araki skulle kaste mot oss i enda friskere og mer polerte prosjekter fremover. Men det er noe ved råheten her, den filmatiske uhøfligheten og det desperate drivet, som er vanskelig å gjenskape når budsjettene vokser. The Living End er en film laget av nødvendighet, og det merkes.