«Chloe» (2009) – Egoyan i fristelse

Chloe av Atom Egoyan balanserer urolig mellom thrillerens konvensjoner og auteurens egne mørke drivkrefter. Filmen både forfølger og forhandler med sitt eget begjær.

Catherine (Julianne Moore) er en vellykket gynekolog med tilsynelatende stabilt familieliv, men begynner å ane at ektemannen (Liam Neeson) trekker seg bort fra henne. I et øyeblikk av mistenksom usikkerhet hyrer hun den unge prostituerte Chloe (Amanda Seyfried) for å sette mannen på prøve – et eksperiment som snart vokser til et ubehagelig spill av begjær, kontroll og gjenspeilinger. At Catherine selv arbeider så intimt med kropp og sårbarhet, gir fortellingen et ekstra lag av psykologisk ironi. Det profesjonelle blikket hun retter mot andre, blir gradvis vendt innover mot henne selv.

Chloe falt nok litt mellom to stoler da den ble lansert i 2009. På den ene siden for langsom og rasjonell til å fenge som ren, konvensjonell Hollywood-thriller. På den andre siden for formelbasert til å slå rot blant Egoyans mer kunstnerisk kompromissløse arbeider. Filmen står likevel ikke som et uinteressant kapittel i canadiernes filmografi, som et slags møtepunkt mellom auteurens mørke, psykologiske sensibilitet og en tradisjonsrik sjanger som allerede var skjøvet vekk fra kinoene.

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan samme materiale – i sin miks av lyst, sjalusi og maktspill – kunne hatt større sprengkraft hos filmskapere som Verhoeven, Lyne eller De Palma i 80- og 90-tallets gullalder for den erotiske thrilleren. Egoyan nærmer seg isteden stoffet med en kjøligere, mer analytisk distanse. Chloe blir aldri dampende på et sensasjonelt nivå, men desto mer blir den en disseksjon av begjær, paranoia og projeksjon.

Sett i lys av Egoyans tidligere verk, finnes likevel tydelige fingeravtrykk. Som i Exotica brukes seksualitet som linse for å utforske traumer og menneskets iboende usikkerhet. Her er det imidlertid sjangeren, ikke temaene, som styrer rytmen. Det visuelle uttrykket er glattere, mer polert, og selv om filmen er atmosfærisk suggererende, mangler den teksturen og det gåtefulle som preget The Sweet Hereafter eller Exotica.

Chloe var for øvrig Egoyans første prosjekt der han ikke selv stod bak manuset, og filmen bærer preg av å være en regissør for hire-jobb, initiert av produsent Ivan Reitman. Like fullt merkes regissørens nærvær. Egoyan klarer å vri materialet til at det fremstår mer mangefasettert enn de fleste i hans sko ville fått til. Egoyan brenner spenningen langsomt, som om han med vilje legger for tunge kubber på bålet. Flammene tar tid. Men glørne forsvinner ikke.

Mye av filmens kraft ligger i den mørke og rastløse atmosfæren, og i samspillet mellom Amanda Seyfried og Julianne Moore. Seyfried gir Chloe en urovekkende blanding av uskyld og manipulasjon, mens Moore – alltid presis i sitt følelsesmessige register – tilfører en jordet tyngde. Liam Neeson gjør en mer tilbaketrukket innsats, preget av omstendighetene rundt innspillingen (konas ulykke og dødsfall som inntraff samtidig), men bidrar til å balansere dramaet.

Fortellemessig bygger filmen på upålitelige gjenfortellinger fra Chloe selv, et grep som antyder at sannheten like gjerne kan være projeksjon som realitet. Det er et motiv som peker fremover mot senere psykologiske thrillere med lignende strukturer, som Gone Girl (2014) – og helt opp til nyere varianter som The Housemaid (2026), hvor Amanda Seyfried interessant nok igjen oppsøker en kvinnefigur fanget mellom blikk, løgn og selvillusjon.

Man kunne kalle Chloe en modernisert utgave av 90-tallets erotiske thrillere, men med et kaldere, mer diagnostisk blikk. Den mangler Finchers presisjon, intensitet og generelle filmatiske kvalitet fra Gone Girl, men står klart nærmere den melodramatiske psykologiske tråden i The Housemaid – en film som brenner hetere, men også enklere. Egoyans film tennes saktere, og den lar gnistene ulme under overflaten.

Chloe ender som en halvgod, men fascinerende hybrid. Filmen føles for pen til å være dristig, for ambisiøs til å være ren underholdning. I den mellomsonen oppstår derimot noe som likevel gir tilstrekkelig særpreg; en film som avviker akkurat nok fra konvensjonene den flørter med – og som blir stående som et interessant portrett av en auteur som prøvde å finne rom for seg selv i en utdøende subsjanger.