Sleuth (1972)

Siden en nyinnspilling dukker opp på norske kinoer i neste måned, så tenkte jeg rett og slett å informere om at originalen, Sleuth fra 1972, er en fabelaktig god film. Av en eller annen grunn er den grusomt oversett, så jeg tar herved på meg oppgaven med å opplyse folket. Remaken har riktignok høstet en del positivitet, og det er ikke direkte overraskende ettersom materialet er såpass solid. Opprinnelig skrevet som et teaterstykke av Anthony Shaffer (han skrev forresten også The Wicker Man – der må man for all del ikke se remaken) og bearbeidet til film av ingen ringere enn Nobelprisvinneren Harold Pinter. Likevel ønsker jeg å benytte anledningen til å slå et slag for originalen.

Filmen er regissert av den 10 ganger Oscar-nominerte Joseph L. Mankiewicz (broren til Citizen Kane-forfatter Herman J. Mankiewicz), men huskes definitivt best for sitt briljerende skuespillerpar: Laurence Olivier og Michael Caine. Dialogen er allerede på papiret ufattelig velskrevet og språkmektig, krydret med finurlige poenger og anektdoter som kler den erkebritiske settingen på en måte som gir filmen en sjel man lukter allerede etter få minutter. Men det er likevel noe med hvordan dialogene leveres av herrene Olivier og Caine. Man glemmer at historien utvikles i sakte tempo, at det bare er to personer til stede og at ting stort sett foregår innenfor husets fire vegger i 138 sammenhengende minutter.

Handlingen er heller ikke så voldsomt krevende: En selvgod, smått eksentrisk brite av en mystisk forfatter (spilt av Laurence Olivier) inviterer konens elsker, Milo (Michael Caine) til sitt landlig plasserte herskapshus for å diskutere forholdet. Etter kort tid fremmer han et uventet forslag: å arrangere et innbrudd hvor Milo stikker av gårde med verdifulle juveler slik at han selv slipper å betale underholdningsbidrag til sin kone, og samtidig kan kreve forsikringspenger for de stjålne juvelene. Som krimforfatter mener han at planen er perfekt.

Det er den selvsagt ikke.

Filmen derimot er nær perfekt innenfor sine tette rammer som bærer veldig preg av å være en overføring fra teater. Men det er så vittig, så velspilt og så underholdende at man glemmer tid og rom. I hvert fall gjorde jeg det.

Michael Caine spiller for øvrig den motsatte rollen i nyinnspillingen av hva han gjør i originalen. Motspiller er Jude Law, og filmen er regissert av Kenneth Branagh. Jeg tviler ikke et sekund på at det også er veldig bra – men jeg hadde bare lyst til å la solen skinne litt på en bortglemt perle…