Mitt forhold til David Cronenberg strekker seg noen år tilbake i tid. Til da jeg i ungdomsskolealder midt på 90-tallet, ved tilfeldigheter jeg ikke lenger husker, kom over to filmer som het Videodrome og The Dead Zone (som begge kom til verden ett år etter meg). Jeg tror ikke jeg var bevisst på hvem Cronenberg var på det tidspunktet. Men jeg husker at jeg ble helt tatt på senga av den underlige faenskapen i Videodrome (den gjorde inntrykk!), mens det var noe med mystikken og spenningen i The Dead Zone som traff meg. Og kanskje litt fordi den var basert på en bok av Stephen King (som jeg leste kort tid etterpå) og at Christopher Walken allerede var en mann jeg hadde merket meg som en utrolig god fyr. Men viktigst: Jeg opplevde filmen som ufattelig god, og det er den Cronenberg-filmen jeg har sett flest ganger og som ligger mitt hjerte nærmest. Hans mest gjennomførte og beste film laget han imidlertid bare for noen få år siden: A History of Violence. Den blir egentlig bare bedre og bedre jo mer jeg får den på avstand.
Nå er Cronenberg aktuell igjen, og det bør være unødvendig å si at jeg var fryktelig spent på Eastern Promises som åpner på norske kinoer denne uka. Filmen tar oss med til Londons underverden av nådeløse russiske gangstere som ikke liker at en jordmor graver i dagboka til en russisk jente som døde under fødsel. Jordmoren, som spilles av Naomi Watts, vikler seg som uskyldig part inn i et farlig spill med personer man ikke vil terge på seg selv i en travel gate midt på dagen. Deriblant Viggo Mortensen i russisk mafiautgave. Og Vincent Cassel – som virker å være skapt for roller som dette.
Så hva synes jeg? Vel, like mesterlig som A History of Violence er det ikke. Jeg tror heller ikke dette er en film som vil vokse så fryktelig mye. De dramaturgiske løsningene blir litt for enkle, og selv om manuset absolutt også denne gang fungerer på flere plan, så følte jeg aldri på kroppen at jeg opplevde og tok innover meg noe særlig mer enn den spenningen som ble servert meg i handlingen.
Men når det er sagt så har jeg heller ikke særlig flere innvendinger. Eastern Promises er nemlig en fantastisk mørk og hardkokt krimfilm med et herlig cronenbergsk uttrykk (selv om dette må sies å være blant hans mest streite filmer) og med en beundringsverdig kompromissløs tilnærming overfor bruk av vold som virkemiddel. Det er ikke ekstremt mye vold i filmen. Men den volden som er her, den er definitivt ekstrem. I hvert fall for å være mainstream-film. Det er frastøtende og uhyggelig, men realistisk og uventet. Allerede i første scene får man en pekepinn. Men det blir verre. «Høydepunktet» finner sted i en badstue et godt stykke ut i filmen. Det blir 10 uforglemmelige, blodige minutter i en scene som allerede har fått klassikerstatus.
Cronenberg har også truffet bra med castingen. At Mortensen har gjort et dedikert stykke forarbeid skinner godt igjennom. Cassel er alltid god som en små-aggressiv handle-før-tenker-person. Naomi Watts er troverdig som idealistisk og naiv jordmor. Armin Mueller-Stahl og Jerzy Skolimowski fortjener også å få navnene sine skrevet i denne omtalen – i positiv forstand. De kler rollene sine godt. Aftenbladet-filmanmelder Arild Abrahamsen er naturligvis på bærtur når han forsøker å latterliggjøre skuespillerne i sin terningkast 2-slakt av filmen:
«Aldri har jeg sett Viggo Mortensen dårligere. Aldri har Naomi Watts virka mer som en Santa Lucia-engel fra ei snottete skillingsvise. Jeg ba til den gresk-ortodokse treguden: Kan ikke heller Christer Falck komme og få opp nivået i denne elendigheten? Hvor er ubåtkapteinen og hans balalaika-årkester?»
Men han er som regel en underholdende skribent. Og skivebom til tross, jeg liker å sitere ham.
Dog, sannheten er naturligvis det stikk motsatte av hva Abrahamsen mener (og her kan man gjerne generalisere). Viggo Mortensen & co. er intet mindre enn helt essensielle og vellykkede brikker i en helhet som er vevd sammen rundt et intelligent og velskrevet manus om menneskets natur og moral, stemningsfullt og stilistisk fotografert av regissørens favoritt, Peter Suschitzky, og med prikken over i’en i klassisk, kompromissløs Cronenberg-regi. Uinteressant blir det i hvert fall ikke. Hvis du skulle være i tvil: Dette er vel verdt en kinotur (men vær forberedt på sterke saker).
speilet.net 
Legg igjen en kommentar