Du levande (2007)

Det var med blandede følelser jeg ruslet ut av kinomørket etter å ha overvært De levande. Den siste filmen fra Roy Andersson. En institusjon i svensk film.

Det er ingen handling i De levande. Det er istedet en serie av mer eller mindre sammenhengende tablåer – av ulik kvalitet. Fra det geniale til det mer trivielle og uinteressante. Da jeg på vei hjem forsøkte å samle tankene mine rundt filmen, ble jeg ganske forvirret og hang meg kanskje litt opp i de segmentene jeg ikke likte så godt. Når jeg nå har fått filmen på en ukes avstand, så har det imidlertid skjedd noe: minnene fra de mesterlige sekvensene har skjøvet mine bagatellmessige innvendelser under teppet. Filmen har rett og slett vokst til å bli noe mye større, mer betydelig og vakkert enn min umiddelbare respons.

For all del: jeg satte virkelig pris på filmen der og da også. Jeg levde meg inn i de absurde iakttakelsene av de hverdagslige situasjonene, lot meg fascinere av det stilistiske filmspråket som er til fingerspissene rikt på detaljer (som gjør det vanskelig å vite hvor man skal feste blikket, det er mye spennende som foregår i bildekantene), lot meg begeistre over og bli glad i karaktergalleriet, og fant den stemningsfulle blandingen av håpløshet, ironi og gjennomgående svart humor til tider eksepsjonelt vellykket.

Hvis man er villig til å investere litt, så er dette stor underholding.

Og i ettertid har jeg «glemt» at tablåene er av litt ujevnt kaliber… men hvorfor ikke fokusere på det som er virkelig bra? For det er mye av det i De levande. I en film nærmest kjemisk fri for handling, er det også et privilegium vi som tilskuere har å vektlegge det vi selv ønsker å vektlegge.