Point Blank (1967) er en klassisk hevnfilm med Lee Marvin og hans barske never i sentrum. En drivende god sjangerfilm, stramt og effektivt regissert av John Boorman. For selv om plottet kan virke forutsigbart, er Point Blank aldri i fare for å bli uengasjerende. Det er tett og intenst innenfor en stilisert ramme. En litt mer sofistikert utgave av Dirty Harry. Kanskje er det Boormans britiske opphav som gjør at filmen oppleves med en litt erkebritisk tone og eleganse. Så var dette også hans første amerikanske film – fem år før Deliverance.
Boorman var førstemann som fikk tillatelse til å filme på Alcatraz etter at fengselet i San Francisco-bukta ble stengt i 1963, og det er på den forlatte fengselsøya historien starter. Filmen åpner med bildene av et drapsforsøk på hovedpersonen Walker (Lee Marvin), utført av hans gangstervenn, Mal Reese (John Vernon), som viser seg å være en forræder idet han stikker av gårde med deres felles utbytte etter en lyssky affære i San Franciscos underverden. Samtidig kommer det for dagen at Reese har hatt et forhold til Walkers kone.
Alt ligger med andre ord til rette for en real hevntokt. Walker har blitt frastjålet sitt utbytte på totalt 93 000 dollar, og han sparer ikke på kulene når han returnerer fra Alcatraz i jakt på pengene. En viktig brikke i dette spillet blir også den sensuelle Chris (Angie Dickenson) – søsteren til Walkers kone – som ikke er redd for å bruke sine kvinnelige fortrinn.
Point Blank er en direkte og maskulin thriller, uten å være neandertal på noen som helst måte. Den er tidløs både i sitt simple, universelle plott og filmteknisk har den holdt seg imponerende godt. Hvorfor Brian Helgeland så seg nødt for å filmatisere samme historie på nytt med Payback (1999) vites ikke, men unødvendig var det uansett. Point Blank er kanskje 40 år gammel, men det glemmer du etter få minutter. For dette er virkelig bra – og fengende!
speilet.net 
Jeg er veldig uenig med deg i dette: «Point Blank er kanskje 40 år gammel, men det glemmer du etter få minutter.» I mine øyne er dette en film som virkelig ikke har tålt tidens tann. Den er imidlertid viktig i sin nisje, som du sier er det en klassisk hevnfilm – eller én mann mot røkla. Donald E. Westlakes Parker-skikkelse står som referanse for mange filmer opp i gjennom årene, og dette er originalen. Det skal den ha. ;)
Hva er det som gjør at den ikke har tålt tidens tann, mener du? Hevnplottet er jo like enkelt som det er tidløst, og filmen har driv og tempo som matcher dagens mainstream-filmer (i hvertfall sånn omtrent). Jeg er faktisk ganske overbevist om at «dagens ungdom» ville satt stor pris på Point Blank, hvis de bare hadde hatt vett nok til å se den.
Overspillet. For Lee Marvins del, det overspilte underspillet. Jeg liker faktisk både Payback og remaken av Payback (DC-en) bedre enn denne. Jeg skrev noe om denne en gang: http://filmantrop.net/2006/02/19/donald-e-westlakes-parker/