Det ukjente (2006)

Kinoaktuelle La Sconosciuta (Det ukjente) er årets italienske Oscar-håp. Bak står «one hit wonder»-regissøren Giuseppe Tornatore som fremdeles lever godt på våre minner fra den internasjonale storsuksessen Cinema Paradiso.

Filmen starter med en scene som gir sterke assosiasjoner til Stanley Kubricks Eyes Wide Shut. Nakne kvinner med masker viser seg frem på en scene mens et rikt øye følger med bak et hull i veggen. Tornatore avslører ikke mye, men gjemmer viktige detaljer bak et slør av mystikk.

Filmen foregår dessuten på to tidsplan. I nåtid ser vi den ukrainske Irina som ankommer en italiensk by febrilsk på jakt etter jobb, mens vi tidlig forstår at hun også har en annen og viktigere misjon med besøket. Samtidig klippes det innimellom tilbake i tid, hvor sider av Irinas dunkle fortid sakte avdekkes.

Det første som slo meg mens jeg så La Sconosciuta, er hvor sterk effekt filmmusikk kan ha og hvordan det kan manipulere et filmpublikum. Tornatore har hentet inn tidenes fremste filmkomponist i Ennio Morricone (slik han også gjorde på Cinema Paradiso), og det er sjeldent jeg har oppdaget at en gjennomgående musikkbruk har dreiet en film i en bestemt retning like sterkt som i La Sconosciuta. Mens bildene og historien forteller oss at vi ser en dramafilm, så overtaler den sterkt medrivende musikken oss om at vi ser en spenningsfilm. Etter hvert innhentes imidlertid musikken av historien, da det hele utvikler seg til å bli en stemningsfull psykologisk thriller om en kvinnes besettende søk etter sannheten, samtidig som hun innhentes av en grim fortid.

Filmens største fortrinn er Tornatores blikk for stemningsskapende bilder i kombinasjon med Morricones kraftfulle og pompøse musikk som bærer historien fremover. I tillegg gjør Kseniya Rappoport et flott inntrykk i hovedrollen. Likevel er det noe overfladisk over historien som aldri klarer å knytte emosjonelle bånd med seeren, og heller ikke underholde tilstrekkelig som glattpolert spenningsfilm. Dermed blir det som fort kunne blitt et fyrverkeri av en film – hvis innholdet hadde levd opp til rammene – en italiensk lettvekter og smått frustrerende thriller som ikke helt hva den ønsker å være. Beklager Italia, jeg har vanskelig for å se at dette holder til en Oscar-nominasjon.

Vurdering: