En amerikansk fotograf (David, spilt av David Wissak) og hans fransktalende kjæreste av østeuropeisk opphav (Katia, spilt av Yekaterina Golubeva) setter seg i bilen med kurs for ørkenlandskapet rundt Twentynine Palms ved California, der David håper å finne spennende lokasjoner for et fotoprosjekt.
Øde på landeveien avdekkes imidlertid forholdets sanne natur. De innhentes av kjedsomheten, samtidig som det er skapt et tomrom mellom dem som følge av en manglende vilje og evne til å kommunisere. Forholdet begrenes til det rent fysiske, utover de mest enkle og trivielle samtaler. De sliter med å forstå hverandres språk, men tomheten og følelsesfraværet forteller mer om et forhold som holdes kunstig i live.
Dette er smalt. Dette er kontroversielt. Og dette er kjedelig.
95 % av Twentynine Palms består av langsomme bilder av to personer på vei gjennom ørkenen. De kjører bil. De svømmer. De spiser is. De har sex. Men det er noe mekanisk og kjølig over det – og man mer enn aner at noe dramatisk på et tidspunkt vil inntreffe. Særlig fordi filmen er blitt omtalt som en krysning av Deliverance og Pyscho foran på DVD-coveret. Høh!
Twentynine Palms er et pretensiøst karakterstudium der skuespillet er mer horribelt enn plottet. Den interessen jeg investerte i karakterene i filmens begynnelse, gled gradvis over i frustrasjon og kjedsomhet. Hvorfor er dette en relevant historie for meg (eller for noen), spurte jeg meg selv.
Jeg ønsket å se Twentynine Palms fordi jeg har en viss fascinasjon for kompromissløse, alternative filmer som utforsker menneskesinnets mørke sider i realismens ånd. Regissør Bruno Dumont skal jo være en del av den nye generasjonen franske filmskapere som gjerne knyttes til slike filmer; filmskapere som våger å oppsøke nytt territorium med en alternativ tilnærming til ofte kontroversiell tematikk. Gaspar Noé er en annen representant for denne generasjonen, og jeg må innrømme at hans Irréversible står igjen som en av de mest interessante og beste filmene jeg har sett de siste årene. Filmen gav meg åpenbart en jævlig følelse da jeg så den, men jeg fikk samtidig en sterk følelse i meg som satte i gang masse tankevirksomhet. En tvers gjennom ubehagelig film. Men med et urokkelig filmspråk som formidlet en vond og hjerteskjærende historie på det som sannsynligvis må være tidenes mest effektive måte.
Da jeg leste om Twentynine Palms av Bruno Dumont, så håpet jeg at den kunne få en tilsvarende effekt meg på. Jeg tok feil.
Jeg ser hva Dumont forsøker å formidle, men selv en film som portretterer kjedsomhet kan ikke tillate seg å være så til de grader utilgjengelig og lite engasjerende. Istedenfor å ta del i tomheten som karakterene opplever, så smitter kjedsomheten over på meg og skaper en distanse som resulterer i fullstendig likegyldighet.
Dumont får heller ikke frem den gufne atmosfæren jeg tror han er ute etter. Lenge føles filmen heller ikke så sjokkerende og kontroversiell som omtalen skal ha det til (eksplisitte sexscener vel ikke lenger så sjokkerende?) – før det gjenstår et kvarter og vi faktisk får servert en scene som gjør at jeg endelig forstår parallellen til Deliverance. Og den scenen er virkelig motbydelig så det holder.
Men mest av alt vil jeg huske Twentynine Palms som en apatisk filmopplevelse. Eller med andre ord: jeg vil trolig glemme den ganske raskt.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar