The Year My Parents Went on Vacation (2006)

Originaltittel: O Ano em Que Meus Pais Saíram de Férias (Brasil)

Historien tar oss med tilbake til Brasil, våren og sommeren 1970. Samtidig med at hele nasjonen forventningsfullt venter på VM-sluttspillet i Mexico der Brasil med Pelé i spissen er de store favorittene, er landet preget indre turbulens under Emílio Garrastazú Médicis undertrykkende militærdiktatur.

Blant de som forfølges av diktaturstyret og må flykte i skjul er foreldrene til den 12 år gamle gutten Mauro. I all hast forteller de ham at de må reise på «ferie». Men de vil være tilbake tidsnok til VM i fotball starter, slik at de kan se på det sammen (Brasil som nasjon er kjent for sitt fanatiske forhold til fotballandslaget, og dette går som en symbolsk rød tråd gjennom hele filmen).

Foreldrene slipper Mauro av utenfor blokka der bestefaren bor. Der skal han bo inntil han blir hentet. Foreldrene er imidlertid uvitende om at bestefaren nettopp har fått et hjerteinfarkt og er død idet Mauro ankommer. Etterlatt til seg selv i et ukjent jødisk og italiensk samfunn i Sao Paulo, tar en aldrende jødisk nabo Mauro under sine vinger. Om enn noe motvillig. Og snart sparkes fotball-VM i gang. Uten et eneste ord fra foreldrene…

Foran et betent politisk bakteppe skildres en oppveksthistorie om en ung gutt som overlates til seg selv i en verden han ikke har forutsetninger for å forstå alvoret av. Men selv om historien som utspilles er vemodig og trist, så er filmen klart best i de mange og varme hverdagslige øyeblikkene og situasjonene som Mauro befinner seg i. Det er tilløp til fine skildringer om vennskap og solidaritet her, selv om filmen beveger seg litt mye langs overflaten streifende innom oppvekstsjangerens klisjeer. Filmen er heller ikke like overbevisende når den skal male frem historiens dystre sider.

Jeg kommer i farten på tre brasilianske oppvekstfilmer som jeg har sett tidligere: Pixote (1981), Central Station (1998) og City of God (2002). Alle tre er betydelig sterkere enn The Year My Parents Went on Vacation som føles litt for tradisjonell til å skille seg ut og bli husket i flere år fremover.

Likevel har filmen åpenbare kvaliteter som gjør at jeg forstår hvorfor mange har trykket den til sitt bryst (filmen vant publikumsprisen under årets «Film fra sør» ). Det er en varm historie om vennskap og familiebånd som settes på prøve i vanskelige tider, med følsomme skildringer og godt skuespill. Det gjør den ganske sikkert til en sterk kandidat når nominasjonene til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film offentliggjøres.

Vurdering: