Årets nedtur: Grindhouse

I et år som vil bli husket for et sjeldent stort antall filmperler, er det den filmen jeg kanskje på forhånd hadde høyest forventninger til som vil stå igjen som den store skuffelsen. Jeg snakker om Grindhouse.

Filmen som tente mine forventninger med årets desidert tøffeste trailer, i det som skulle være to filmer «back-to-back» i en kreativ hyllest til 70-tallets mest ekstreme b-filmer (som ble vist nettopp «back-to-back» på amerikanske drive-in-kinoer med en ung Quentin Tarantino som oppslukt tilskuer) ble i post-produksjonen maltraktert og sendt ut på det europeiske markedet som to separate filmer. Hele tanken med prosjektet, å forene to filmer i én og gjøre det på en grindhouse-autentisk måte, ble forkastet til fordel for den økonomiske gevinsten som lå i å selge det som var blitt en altfor lang film som to filmer. Man hadde jo tross alt nok materiale…

Problemet er at Rodriguez og Tarantino har sittet med for mye materiale. Den opprinnelige tanken var at de hver for seg skulle lage en film på om lag 45 minutter, for deretter å smelte det sammen til en helaftens grindhouse-film sammen med et utvalg fiktive grindhouse-aktige filmtrailere i midtdelen. Men Rodriguez og Tarantino har åpenbart hatt det så morsomt med dette konseptet at de rett og slett har spilt inn for mye. Filmene ble for lange, og selv etter at de ble kuttet ned til beinet og sendt ut på kino som én Grindhouse-film i statene, så ble det altfor langt — og i tillegg (hvis vi ser på publikumsoppmøtet) altfor dårlig.

I kjølevannet av alt dette mistet jeg litt interessen et godt stykke før filmene etter hvert ble satt opp på norske kinoer, hvor for seg, gjennom sommermånedene. Det tok litt tid før jeg i det hele tatt orket å se filmene. Først ut var Quentin Tarantinos Death Proof — en film som viste seg å være en altfor lang road-move om ingenting. Siden jeg ikke deler Tarantinos åpenbare fotfetisj eller synes vulgært jentepjatt i godt over en halvannen time (skrevet med sjeldent ujevn Tarantino-kvalitet) er veldig spennende, så ble dette sjokkerende tamt tatt i betraktning hvem som er regissør. Kurt Russell er kul. Det samme er biljaktsscenen. Men det holder ikke. Filmen er ganske enkelt kjedelig.

Rodriguez’ zombie-bidrag, Planet Terror, viste seg heldigvis å være langt mer underholdende og inneholdt alt det jeg så for meg at en Grindhouse-film burde inneholde (men også den litt for lang). Egentlig overraskende ulik Tarantinos film — og nettopp derfor mener jeg at disse to filmene utfyller hverandre og kunne blitt dynamitt sammen, hvis de hadde holdt seg til den opprinnelige ideen; lage historier som glir inn på 40-45 minutter hver, legge inn 2-3 fiktive trailere, og ende opp med en tettpakket, underholdende Grindhouse-film på 90-100 minutter.

Det ville blitt noe ganske annerledes enn den 190 minutter lange versjonen som ble sluppet på amerikanske kinoer. Eller de to forlengede filmene vi fikk oppleve i Norge.