Da er det på tide å publisere oversikten over årets 10 beste filmer (filmene som havnet fra nummer 20 til 11 ligger her). Og for øvrig vil jeg benytte anledningen til å ønske de få som leser dette et riktig godt nytt år! Så krysser vi sammen fingrene for at neste år blir like rikt på god film som dette…
Andrea Arnolds dristige og prisvinnende debutfilm er sterk kost; et kompromissløst psykologisk studie av et ruinert menneskeliv fortapt i bunnløs sorg som får utløp i desperate og destruktive handlinger. Hvorfor får vi ikke vite før et stykke ut i filmen, som for øvrig også fungerer som en kommentar til et et ekstremt britisk overvåkningssamfunn og trussel mot personvernet. Red Road holder et lavt tempo, men er så fascinerende realistisk at den aldri er i nærheten av å bli kjedelig. Filmen er første del i en planlagt trilogi med handling lagt til Skottland og om samme karakterer (spilt av de samme skuespillerne). Red Road er en meget god begynnelse.
En alternativ biografi om legenden Bob Dylan. Filmen er like spesiell og krevende som artisten den portretterer, der den finner sin helt særegne stil i Todd Haynes‘ eksperimenterende regi. Seks forskjellige skuespillere benyttes for å tolke Dylans dynamiske personlighet i ulike faser av livet. Vi har med andre ord å gjøre med en dypt konvensjonsbrytende biografi som bryter ut av sjangerens dramaturgiske tvangstrøye som begrenset Ray og Walk the Line. Dette er et altoppslukende puslespill av en film. Nydelig foto og fantastisk musikk. Kan det bli bedre?
Med en pistol pressende mot tinningen, blir en russisk sjømann tvunget av nazistene til å likvidere en alliert under 2. verdenskrig. Historien hopper deretter 30 år frem i tid, og til en ortodoks menighet som utgjør et øde øysamfunn. Der bor fader Anatoly, utstøtt fra de andre munkene ved klosteret, og sliter med å bearbeide skyldfølelsen fra fortiden for å finne fred og tilgivelse i seg selv. Samtidig besøkes han stadig av syke tilreisende som anser ham som synsk og med helbredende evner. Til tross for spirituelle sidespor, er Ostrov først og fremst en jordnær film om tro og frelse i et bergtagende og hypnotiserende vakkert karakterstudie. En film som (for meg) kom fra ingenting og står igjen som årets mest overveldende, positive overraskelse.
7. Letters from Iwo Jima (Brev fra Iwo Jima)
Andre del i Clint Eastwoods todelte filmprosjekt som tar for seg det strategisk viktige slaget om den japanske stillehavsøya Iwo Jima under 2. verdenskrig, er et stillferdig og praktfull mesterverk av et karakterdrevet krigsdrama. Her er blendende vakkert foto i et konstant gråskjær som fjerner ethvert snev av håp. Filmen er bunnsolid i alt fra de spektakulære, men brutalt realistiske krigsscenene, og til de dvelende og nærgående skildringene av enkeltskjebnene. Eastwood er i ferd med å bygge opp en imponerende portefølje også som regissør, men jeg tror Letters from Iwo Jima har vokst til å bli min favoritt!
Hvis jeg skriver at Inland Empire er noen minutter for lang, så blir det kun en ubetydelig bemerkning om et trollbindende nesten-mesterverk. Som jeg skrev her på Speilet da filmen fikk norsk kinopremiere i høst: dette er nærmere tre timer med intenst marerittaktige bilder som terroriserer netthinnen. Laura Dern leverer sin livs prestasjon for en David Lynch som trekker surrealismen til bristepunktet. Les hele anmeldelsen her.
Shane Meadows gjorde seg sterkt bemerket med Dead Man’s Shoes og har nå virkelig satt seg på kartet med This Is England. En fullendt oppvekstfilm om 12 år gamle Shaun som manipuleres inn i en omgangskrets av høyreradikale nasjonalister i 1970-årenes England. Filmen byr på gråtung og sterkt overbevisende britisk sosialrealisme, regissert med et brennende engasjement og med skuespillere i besittelse av naturlig nærvær foran kamera. Det er usminket og hjerteskjærende, aldri banalt og forenklet, og en film som har noe substansielt å formidle. Les mer om hvorfor dette er en film du må se i den tidligere skrevne anmeldelsen.
Anton Corbijns film om Ian Curtis, frontfiguren i det legendariske britiske rockebandet Joy Division, står igjen som årets sterkeste symbiose av film og musikk. Soundtracket er fantastisk. Filmen er fotografert i stemningsfullt svart/hvitt og oser av rock, 70-tallet og England. Sam Riley leverer en av årets prestasjoner som Ian Curtis, mens Samantha Morton nesten er like fremragende som hans etter hvert fortapte kone. Og ved siden av at filmen er utrolig god, så gir den fortjent oppmerksomhet til den arven som Curtis og Joy Division har etterlatt oss. Se her for utfyllende anmeldelse.
Langsomt. Poetisk. Vakkert. Ord som beskriver tiårets westernfilm. En film der man glemmer at Brad Pitt spiller tittelrollen. En film som tilhører Andrew Dominiks regi og enda mer Roger Deakins‘ cinematografi. Og en film der Casey Affleck med sin innsats foran kamera i rollen som den feige og patetiske Robert Ford, fortjener å bli overøst med det som er av filmpriser. Flere superlativer finner du i anmeldelsen.
2. Der freie wille (Den frie vilje)
Hva er fri vilje? Og er mennesket i besittelse av en fri vilje, eller er vi styrt av determnistiske krefter? Det er spørsmålene Matthias Glasner stiller i denne ufattelig sterke filmen om en trippeldømt voldtektsforbryter som etter 9 år i isolasjon slipper ut i den vanskelige friheten. Vil han klare å tilpasse seg det vanlige livet han ønsker, eller kommer den tikkende bomben i ham til å eksplodere igjen? Filmen varer i nesten tre uhyggelige timer, og jeg ble sittende med hjertet konstant i halsen, totalt oppslukt av Jürgen Vogels ubeskrivelige innsats i hovedrollen. En film som har gjort uslettelig inntrykk. Jeg ble så mentalt utladet at jeg hadde store problemer med å sove den påfølgende natten.
Årets beste film er David Finchers beste film. Årets beste film er Zodiac.
En ekstremt stemningsfull, velspilt og intens spenningsfilm som berører alle sansene. Filmen undervurderer aldri publikum, byr på en helt unik balanse av tørrvittige dialoglevering, spennende mordgåte og et portrett av den psykiske utmattelsen og besettelsen under den endeløse jakten på Zodiac-morderen. Regien er teknisk uovertruffen og med en enorm detaljrikdom i både filmspråk og innhold. Jeg vet jeg kommer til å vende tilbake til denne filmen mange ganger i årene som kommer.
speilet.net 
Veldig flott presentert liste, og med et innhold jeg kan si meg helhjertet enig i. Rekkefølge er en smakssak, men filmene du har pekt ut er velfortjent – og noen har jeg ikke sett, så de tas med til DVD-året som kommer. Takk for 2007 – med håp og gode ønsker om vidunderlige opplevelser i kinoene i 2008.
Mange gode filmer her. Men samtidig er det mange jeg savner. Kom på flere filmer som jeg er snurt over å gått glipp av på kino. Så det er vel ingen lister som blir fullstendige.