Michael Courtland (Cliff Robertson) er en fremgangsrik forretningsmann som ved filmens begynnelse feirer bryllupsdag med sin kone, Elizabeth (Geneviève Bujold), i et bekymringsfritt og vellykket ekteskap. Men samme kveld blir både kona og deres lille datter kidnappet. Tilbake henger kun en lapp som forteller Michael om kidnappernes krav: En halv million dollar i bytte mot kona og dattera. Michael bestemmer seg først for å følge kidnappernes oppfordring, men etter litt velger han isteden å koble inn politiet. Men når politiet forsøker å løse opp i saken, så går alt veldig galt. Både kona og dattera omkommer.
Filmen hopper etter dette 16 år frem i tid. Michael er nå en enda mer vellykket forretningsmann. Sammen med sin gode kollega Robert Lasalle (John Lithgow) reiser han til Italia, der han blant annet besøker kirken hvor han møtte sin avdøde kone for aller første gang. Kort tid etter begynner underlige ting å skje…
Obsession er Brian De Palmas mest undervurdete film – en vakker, melankolsk og medrivende historie som kuliminerer i et herlig klimaks som faktisk overgår det meste av hva hans store inspirasjonskilde, Alfred Hitchcock, utrettet på sitt beste.
Cliff Robertson er ypperlig i hovedrollen, selv om hans skuespillerteknikk er svært klassisk, og han kan fremstå ganske flat og kjedelig. Men i denne rollen, som en desillusjonert og mentalt fraværende karakter, passer han perfekt. Mer dynamisk er John Lithgow i en viktig birolle, likeså er Geneviève Bujold fremragende i sin dobbeltrolle.
Det er likevel ikke skuespillerne som løfter Obsession opp til de store høyder. Det er Paul Schrader (Raging Bull, Taxi Driver) sitt velskrevne og intelligente manus, i kombinasjon med Brian De Palmas alltid stilsikre regi og komponist Bernard Herrmann (Psycho, Taxi Driver) overdådig, perfekte musikk som han for øvrig ble Oscar-nominert for. Dessuten er filmens siste 20-30 minutter en regelrett oppvisning i hvordan man skal avslutte en story på magisk vis. Storartet og minneverdig.
Den første timen har et dvelende tempo med liten grad av spenning på overflaten, men alt gjøres med en hensikt, og det er vanskelig ikke å la seg forføre av hvordan filmen flyter fremover i full harmoni med Herrmanns musikk, før filmen i andre halvdel presenterer plot-twister som er ekstremt intelligent og delikat utført.
Gjør deg klar til å bli besatt…
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar