For kort tid siden vant Atonement (Om forlatelse) prisen for beste dramafilm under Golden Globe, og snart blir den sannsynligvis nominert i en håndfull Oscar-kategorier. Filmen er hyllet av både kritikere og publikum.
Hva er det de ser som jeg ikke ser?
For meg ble dette, et britisk drama som utspiller seg over flere tidsplan i det tjuende årehundre, akkurat det antiklimakset jeg på forhånd fryktet. Ikke fordi filmen er dårlig, men fordi jeg forventet mer. Regissør Joe Wright gjør noen spennende fortellergrep, og filmen er praktfull å se på. Men det er fortsatt bare begynnelsen og slutten som virkelig engasjerer. Det lange mellompartiet er rett ut kjedelig.
Ved den velstående Tallis-familiens viktorianske herskapsbolig, utvikles i mellomkrigsårene et kjærlighetsforhold mellom Cecilia (Keira Knightley) og tjenersønnen Robbie (James McAvoy). Da Cecilias yngre søster, den 13 år gamle Briony (Saoirse Ronan), glimtvis oppdager søsterens ungdomsromanse med Robbie, innledes en serie av misforståelser og feiltolkninger som til slutt fører til en ulykksalig hendelse – noe som vil få skjebneavgjørende betydning for livene til alle tre.
Filmen åpner fremragende, både fotografisk og med en rask og underholdende dialog. Vi blir raskt kjent med det alternative fortellergrepet, der vi opplever samme hendelser ut fra to forskjellige perspektiver. Keira Knightley og James McAvoy gjør fine rolletolkninger, men noe utenom det vanlige er det ikke. Mer imponerende er faktisk den unge og mer ukjente Saoirse Ronan som den 13 år gamle Briony.
Etter en god åpning som strekker seg over drøye halvtimen, mister imidlertid filmen flyt og klarer ikke å holde på interessen min når historien forflytter seg i tid og rom. Jeg måtte flere ganger se på klokka.
Filmen henter seg inn igjen mot slutten. Da er Atonement nesten så god som mange skal ha det til. Særlig etter at Vanessa Redgrave gjør sin entré. I en reflekterende avslutning klarer Joe Wright å skape et visst engasjement rundt filmens tema, som jeg underveis mente hadde blitt behandlet lettere banalt og overfladisk. Dét tente en liten gnist i meg – men da var jo filmen bare minutter unna rulleteksten…
Vurdering:
speilet.net 
Eg trur ikkje eg forventa så mykje som deg, lite glad i denne type film som eg generelt har vore, så blei positivt overraska over at alt gjekk så fint og roleg for seg utan å gi seg hen til perioden i så stor grad. At historien funka så fint i lag med nydeleg foto og denslags.
Her tenkte vi igrunn helt likt. Det kjipe er at den er så Oscar-vennlig at den kjapt kan raske med seg endel priser foran filmer som fortjener det i mye større grad.