«Je t’aime, je t’aime» (1968) – hukommelsens fragmentariske rytme

Alain Resnais stiller spørsmål om hvordan menneskets hukommelse virker. Han leter etter svarene i det fragmentariske og usammenhengende.

I både form og idé er det en naturlig bro fra Hiroshima mon amour til denne. Vi møter Claude Ridder, spilt av Claude Rich, som nettopp har overlevd et selvmordsforsøk. Kort tid etter blir han rekruttert til et eksperiment hvor han skal sendes ett år tilbake i tid, men kun i ett minutt. Når maskinen svikter, kastes han ut i en serie tilfeldige små øyeblikk fra eget liv, særlig knyttet til avgjørende minner om forholdet til en kvinne.

Der begynnelsen kan antyde en tidsreisefilm i form av et science fiction-mysterium, er det aldri den veien Resnais trekker oss etter det første kvarteret. Hva som går galt med maskinen, om forskerne har kontroll, og om Claude i det hele tatt kan komme tilbake; ingenting av det opptar Resnais. Det forlokkende konseptuelle premisset fungerer ikke som mer enn en nøkkel for filmskaperen til å åpne hovedpersonens bevissthet for utforskning. Dermed blir vi snarere eksponert for en filmatisk gjenskapelse av hvordan hukommelsen faktisk kan fungere. I Resnais’ verden er den grunnleggende upålitelig og ikke-kronologisk, mens sanseinntrykk ustanselig fører oss fra det ene minnet til det andre, frem og tilbake i tid. Noen minner dukker opp oftere, andre blinker bare innom.

Alt dette kommer til syne gjennom den særegne klippingen som filmens tydeligste markør. Sekvensene gjenspeiler ideen om minnene som kortvarige glimt; de fleste varer bare i noen få sekunder, mens noen få kan strekke seg litt lenger. Hele filmens rytme speiler hukommelsens rytme, uttrykt gjennom omtrentlige gjentagelser og sceneskifter uten klassiske oppløsninger. Denne innfallsvinkelen gir filmen en helt eiendommelig musikalitet, men stenger uunngåelig veien for dramatisering av mysteriet. Det siste interesserer Resnais minimalt; han er mer opptatt av hvordan mennesket opplever sitt eget liv enn hvorfor maskinen svikter. Dermed blir det hele i mindre grad en faktisk science fiction-film og i større grad et persepsjonsdrama som dykker ned i den menneskelige hukommelsens mekanismer.

Je t’aime, je t’aime er et fantastisk inspirert stykke filmkunst. Det er en rytme og timing i sammenstillingen av sekvensene som virker hypnotiserende for sansene. Scenografien er positivt uforglemmelig, illustrert best i hvordan tidsmaskinen er formet som en enorm ovalformet skapning, nesten som en kokong, med et membranlignende sete som omslutter hovedpersonen. Det ser mer organisk enn teknologisk ut, noe som neppe er tilfeldig fra en Resnais som distanserer seg fra science fiction-konseptet han lokket oss inn med.

At Je t’aime, je t’aime ligner på lite annet enn det særegne Resnais selv har skapt, er utvilsomt en positiv attest. Det er et av de mest helstøpte og fascinerende portrettene av tidens gang og minnene vi bærer med oss jeg har sett.