Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne; jeg har aldri vært særlig begeistret for filmmusikaler. Men etter først å ha blitt overrumplet av den ganske så praktfulle Beatles-musikalen Across the Universe, og nå den britiske sjarmbomben Once, så er jeg kanskje nødt for å revurdere preferansene mine. Dette er nemlig særdeles bra!
Antakelig liker jeg den så godt fordi Once ikke er noen tradisjonell musikal. Det er enkelt og nedstrippet med melodiøs singer/songwriter-musikk, nært og ekte fortalt, uten skuespillere som plutselig bryter ut i fjollete sang og dans i store arrangementer og med tåpelige kostymer.
En gatemusikant treffer ei jente, de begynner å snakke, blir kjent med hverandre, spiller musikk og utvikler et helt spesielt forhold. Så enkel er historien. Og det funker akkurat så godt som det kan gjøre. Den lavmælte regien lar de to karakterene og musikken få all oppmerksomhet. Glen Hansard, vokalist i det irske indierock-bandet The Frames, spiller den mannlige hovedrollen. Markéta Irglová har den kvinnelige rollen. Kjemien er upåklagelig, og musikalsk er de uslåelig komplementære. Regissør John Carney, tidligere bassist i nettopp The Frames, kunne valgt dyktige skuespillere som også kan synge, eller dyktige musikere som også kan spille. Han valgte heldigvis det siste.
At filmen er fotografert som om det skulle være en dokumentar, bidrar også til dens jordnære atmosfære og fjerner press fra de uerfarne skuespillerne. De gjør overhodet ingen dårlige tolkninger, men det er gjennom musikken — hele tiden naturlig integrert som en del av handlingen — de virkelig stråler.
Dette er åpenbart en smule alternativt. Og filmen forutsetter at man er glad i singer/songwriter-musikk av høy kvalitet. Men for min del så må det gjerne lages flere slike filmer.
Se filmen — og plukk for all del opp soundtracket.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar