Thank You for Smoking var så smart og morsom at jeg med en gang noterte meg navnet på regissøren: Jason Reitman. For øvrig sønnen til Ghost Busters-skaper Ivan Reitman. Filmen var genuint god på en måte som gjorde meg trygg på at vi ikke hadde å gjøre med en one-hit-wonder-regissør.
Og to år senere er jammen Reitman nominert til Oscar for Juno.
Filmen handler om tenåringsjenta Juno (Ellen Page) som til sin store forbauselse oppdager at hun er blitt gravid med bestevennen Paulie Bleeker (Michael Cera). Hun bestemmer seg for å bære frem barnet for deretter å adoptere det bort til et ungt par i etableringsfasen (spilt av Jason Bateman og Jennifer Garner) som har lagt ut annonse i en avis.
Juno følger på sett og vis en slags formel som er brukt flere ganger de siste årene i en ny strøm av amerikanske indie-filmer. Det er gjerne litt skjevt og underfundig, småsært og alternativt, men samtidig ikke altfor smalt. Målgruppen: unge og urbane mennesker fra 16 til 30 år som er litt over middels interessert i både film og musikk (min definisjon). Mens «indierock» for lengst har funnet sin posisjon i musikken, så føler jeg på mange måter at det har bygd seg opp en slags tilsvarende greie i amerikansk film nå de senere årene (tilfeldigvis bruker disse filmene stort sett indierock på soundtracket). Jeg nevner i fleng: Garden State, I Heart Huckabees, Thumbsucker, Little Miss Sunshine, Igby Goes Down osv.
Hvis det finnes en slik bølge i amerikansk film for tiden, så er Juno definitivt en del av den. Men for de som tror jeg skal bruke det til noe negativt: Juno må være umulig å mislike! Dette er verken utstudert, kalkulert eller påtatt. Her er det varme. Her er det humor. Her er det fantastisk velskrevne karakterer og manus. Og her er skuespillere det lyser av!
Juno slår knock-out på fjorårets Oscar-nominerte komedie Little Miss Sunshine og står frem som noe av det mest vittige jeg har sett av ny amerikansk film på flere år. Ellen Page er et lykketreff i hovedrollen med en enestående sjarm, utstråling og komisk timing som hun balanserer fint og nedtoner når øyeblikkene krever mer substans. Hun imponerte meg i Hard Candy og er nå allerede etablert som Hollywood-stjerne. Det slår heller ikke feil med Michael Cera som er som skapt for rollen som den nerdete, men sjarmerende langdistanseløperen Bleeker. Cera har en komisk timing av en annen verden. Jeg vil også trekke frem J.K. Simmons, som mange glemmer i dette ensemblet. I rollen som Junos far bringer han mye varme inn i historien.
Dette er intelligent, underholdende og sjarmerende. Og ta det med ro: på tross av temaet unngår Juno å falle i alt som er av politiske fallgruver. Filmen er like ufarlig som den er morsom. En må-se-film.
Vurdering:
speilet.net 
Fint du trekk fram J.K. Simmons, forsåvidt burde ein trekke fram stemora og venninna til Juno her og, men det kan bli i overkant om ein ikkje skal skrive eit endå lengre skriv om filmen.
Det flotte med Michael Cera som Bleeker her er at han har ei sterk personlegheit bak den litt typiske tynne, nerdegutt-fasaden – denne karaktertypen får han til stadigheit spele på (Superbad, Clark & Michael, Arrested Development). Har håp og trua på at han kan gjere seg meir bemerka framover.
Vel, det var på ingen måte meininga å kuppe kommentarfeltet..
Stemora til Juno spilles jo av Allison Janney, som er en sterk personlig favoritt fra The West Wing. Hun er i sitt ess når hun får levere raske og morsomme replikker som hun gjør The West Wing, og som hun forsåvidt også gjør litt i Juno, men jeg synes kanskje hun blir brukt for lite her.
Men hun er naturligvis knallgod. Egentlig er castingen fremragende i Juno. Michael Cera skulle man tro har skrevet dialogen og karakteren sin selv.