Jeg tror Ang Lee må være den filmskaperen i verden akkurat nå som best kan hoppe fra sjanger til sjanger, og samtidig tviholde på sin integritet og urokkelige kvalitet som den hinsides begavede regissøren han er uansett hva han velger å gjøre (kanskje med unntak av Hulk som jeg ikke har sett).
Du har kanskje allerede forstått at jeg har latt meg imponere også av hans siste verk, den mye omtalte Lust, Caution (Se, jie). En sensuell spionthriller som når alt kommer til alt egentlig er mer et komplekst karakterdrevet drama. Filmen er satt til det japanskokkuperte Kina i 1940-årene. Den unge studentjenta Wong Chia Chi (Tang Wei) blir med i en teatergruppe bestående av hardbarka patrioter og idealister som er villig til å strekke seg langt for å kneble de som samarbeider med de japanske styresmaktene. Studentene bestemmer seg for å bringe teateret ut i den virkelige verden, som en motstandsgruppe, der den sjenerte Wong Chia Chi får den forførende hovedrollen. Oppdraget hennes er ganske enkelt å komme så tett innpå den høytstående politikeren Mr. Yee (Tony Leung) som mulig, før de skal lokke ham inn i en felle og ta livet hans.
Filmen har klare likhetstrekk med hollandske Zwartboek; en kvinnelig hovedperson som under 2. verdenskrig infiltrerer fienden for en motstandsgruppe, og bruker sex som et manipulerende virkemiddel for å oppnå målet sitt. Forskjellen er at Ang Lee har en ganske annerledes stil over regien kontra Paul Verhoeven. Der Zwartboek er en forholdsvis actionspekket og handlingsdrevet spenningsfilm, er Ang Lee langt mer dvelende og har et klarere karakterdrevet fokus. Filmene skiller seg dessuten visuelt og foregår i to vidt forskjellige kulturer.
Lust, Caution har fått mye oppmerksomhet for sitt dristige seksuelle innhold, og er også straffet/belønet med en sjelden NC-17-rating i USA. I Kina slapp ikke den svært seksuelt eksplisitte originalversjonen engang gjennom sensuren. Og filmen har utvilsomt et par uvanlig sterke sexscener. Men disse scenene forteller enormt mye om karakterene. Det er nettopp i sexscenene karakterens indre avdekkes, og det kommer ubeskrivelig sterkt frem. Filmen ville uten disse scenene, det er to stykker, mistet en betydelig dimensjon. Scenene forteller alt om henne, alt om han, og alt de to har sammen.
Som Wong Chia Chi reflekterer i filmen: han vil ikke bare inn i kroppen hennes. Han beveger seg som en orm inn i hjertet, og hun er slaven som tillater ham det. Han får henne til å blø og gråte i angst inntil han er tilfredsstilt. Det er den eneste måten han kan føle seg i live.
Tang Wei er et ubeskrevet blad og debutant, men gjør en fremragende og modig tolkning i hovedrollen som den skjøre, men sterke og uberegnelige Wong Chia Chi. På den andre siden lever Tony Leung opp til sin stjernestatus som hennes motspiller.
Oppbygningen av karakterer og handling er langsom og krever en viss tålmodighet. Men den smellvakre produksjonen med en slags udefinerbar underliggende stemning av sensuell mystikk, sørger stadig for å pirre nysgjerrigheten. Og når man underveis oppdager kompleksiteten som ulmer under den ytre handlingen som alene er spennende og verdt en kinobillett, vokser dette til å bli noe større enn ved første øyekast.
Man kan også lure på hvorfor Focus Features ikke har gjort mer for å få Lust, Caution inn i Oscar-sirkuset. Distribusjonsselskapet har tydeligvis prioritert å kjøre frem den langt blekere Atonement, og glemt at de har har sittet på en enda sterkere perle i Lust, Caution. All ære til juryen i Venezia som gav Ang Lee Gulløven.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar