Mange har et veldig sterkt forhold til boka av Khaled Hosseini. Jeg ser stadig folk lese den på t-bane eller buss rundt om i sentrum. Til og med min mor har lest boka. Og alle har positive ting å si, både om den sterke historien og det språklige innholdet.
Selv har jeg imidlertid bare bladd raskt gjennom noen sider, kikket på omslaget og lagt den fra meg.
Med andre ord vurderer jeg her hvorvidt The Kite Runner (Drageløperen) står støtt som film på egne bein, uavhengig av boka.
Historien tar oss med til Afghanistan. Det vil si; når filmen starter befinner en voksen Amir seg i USA. Men etter at telefonen plutselig ringer, er det noe i den andre enden som gjør at fortiden innhenter Amir. Ved hjelp av hans minner tas vi med tilbake til oppveksten hans i Afghanistan på 1970-tallet. Sammen med sin bestevenn, tjenersønnen Hassan, gjør de stor suksess i en lokal drageturnering. Men plutselig skjer det noe forferdelig med Hassen og vennskapet blir aldri helt det samme igjen. Og kort tid etter, under den sovjetiske invasjonen, rømmer Amir til USA sammen med faren, uten å si farvel til vennen.
Marc Forster (Monster’s Ball, Finding Neverland, Stranger Than Fiction) har kastet seg over sterk historie om vennskap og svik. En historie som fortalt i en Hollywood-film fort kunne blitt ubehagelig sentimental. Forster beveger seg riktignok litt vinglete på en syltynn linje mellom det glattpolerte og en mer skitten realisme, men jeg ble positivt overrasket over at han konsekvent har holdt seg unna de mest sentimentale triksene. De som har sett Finding Neverland vet jo at han kjenner til knepene, selv om det fungerte godt i den fortellingen.
Når det er sagt; jeg synes likevel ting går en anelse for fort og for enkelt i The Kite Runner. Filmen møter litt av de samme problemene som jeg så i kinoaktuelle Atonement. En film med et klart tematisk likhetstrekk: det å leve med og bearbeide et svik gjort i fortiden. Det er ambisiøst og strekker seg over et stort tidsperspektiv, men det fører også til at det kuttes for mye i svingene. Det blir ikke tilstrekkelig motstand. Litt overfladisk. Jeg begynte å tenke: er dette alt?
Jeg likte likevel The Kite Runner bedre enn Atonement. For dette er en god film. Skildringene fra oppveksten og vennskapet mellom Amir og Hassan er sterke. Marc Forster klarer å pirke borti noe som treffer en. Noe tidløst og universelt. Og samtidig får vi et innsiktsfullt innblikk i en annen kultur, og bare takket være en så liten detalj som språket (det brukes ikke amerikanske skuespillere med gebrokken engelsk i de afghanske rollene), blir det enklere å oppfatte rammene som autentiske. Da blir også inntrykkene sterkere.
Scenografien er god, historien er sterk, barneskuespillerne er flinke… For en som ikke har lest boka, er The Kite Runner absolutt en film verdt kinobilletten. Som melodrama er dette gjennomført solid, pent å se på og vondt å tenke på. Men jeg ser absolutt at det kunne vært gjort bedre; fått grusomheten enda litt mer frem, kanskje snevret litt inn på fokus og trengt dypere inn i sjelen til Amir.
Men Marc Forster har på sine premisser laget en velfungerende og god film. La det ikke være noen tvil om det.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar