There Will Be Blood (2007)

Kanskje bør jeg bebreide meg selv fremfor Paul Thomas Anderson for at There Will Be Blood ikke innfridde alle mine forventninger. Filmen er god. Veldig god. Men dette er ingen ny Citizen Kane eller The Godfather, slik enkelte villeder en til å tro.

Daniel Day-Lewis portretterer en grådig og målrettet oljemagnat som slår seg opp i USA på begynnelsen av forrige århundre. Daniel Plainview. Sammen med sin sønn reiser han rundt på jakt etter steder der de kan borre etter olje og gjøre seg selv og samfunnet rike. Etter å ha blitt oppsøkt av en gutt som forteller at olje pipler opp fra overflaten like utenfor familiens hjem i det lille samfunnet Little Boston i California, tar Daniel med sønnen og reiser til stedet for å overtale landeierne om å selge tomtene til ham.

Det viser seg nemlig å være et hav av olje under jordoverflaten, og Daniel Plainview tilbyr sin ekspertise for å borre opp oljen slik at samfunnet kan berikes med alle de godene som vil komme i kjølevannet. Konfrontasjonen står i første rekke mellom Daniel og den unge evangelistiske predikanten, Eli Sunday (Paul Dano), som krever en donasjon på $10,000 til den lokale kirken på forhånd.

Sett bort i fra første akt, er det imidlertid ikke den ytre handlingen som står i fokus for Paul Thomas Anderson. Bundet sammen av olje, familie og religion, er There Will Be Blood et mørkt karakterstudie. Til overflaten kommer grådighet, bedrageri, svik og ære — alt personifisert og vokst frem i Daniel Plainviews uberegnelige personlighet.

Åpningen er et stykke cineastisk kunstverk. En usannsynlig vellaget, dialogløs prolog på 10-15 minutter skyter filmen i gang. En kompromissløs, sterk og stemningsfull presentasjon av Daniel Plainviews indre og ytre, dirrende akkompagnert av Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods hjemsøkende musikkspor. Det er sjeldent man opplever musikk gripe så sterkt inn i en film som her. Greenwood er til stede fra første til siste scene, og er med på å gjøre There Will Be Blood til en mektig filmopplevelse.

Men dessverre kan jeg ikke helt omfavne There Will Be Blood som et ubetinget mesterverk, selv om det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det. Men jeg opplevde aldri den helt store begeistringen for filmens siste 30-40 minutter. Det er da Anderson virkelig sneverer inn på Daniel Plainviews brokete indre, og selv om Daniel Day-Lewis gjør en monumental tolkning, så engasjerer ikke utviklingen veldig sterkt.

Samtidig satt jeg hele tiden og var fryktelig usikker på Paul Dano i rollen som den fryktinngytende predikanten, Eli Sunday, som etter hvert får en svært sentral rolle. Enten gjør Paul Dano denne rollen helt perfekt og er genial, eller så er han fryktelig feilplassert og opptrer på grensen til det parodisk svake. At jeg ikke klarte å bli enig med meg selv om det, skapte en slags underlig uro i meg som jeg ikke likte.

Jeg skal forsøke å konkludere. Men det må bli med forbehold. For en så mektig film, og et så komplekst karakterstudie, gjør det vanskelig å fordøye inntrykkene. Kanskje må det gå noen uker eller måneder før jeg virkelig vet hva synes om filmen og bedre kan sette ord på det. Antakelig må jeg se den minst en gang til også.

Jeg husker da jeg så min første Paul Thomas Anderson-film, Magnolia, og satt umiddelbart igjen med følelser jeg ikke klarte å forstå. Det tok et par år før det gikk opp for meg at dette jo var veldig bra eller interessant, og jeg måtte se filmen på nytt. Da slo storheten mot meg, og siden har jeg sett filmen enda en gang og blitt totalt oppslukt.

Kanskje vil det samme skje med There Will Be Blood. Jeg vet ikke. Til det er opplevelsen fortsatt for nær i tid.

Vurdering: