En familie på fire reiser til et avsidesliggende hus. Familiefarens barndomshjem på landet. Og foruten noen få og korte avstikkere, foregår hele handlingen (i den grad filmen har en ytre handling) i disse erketypiske russiske omgivelsene. Det er her mannen får høre fra sin kone (spilt av Maria Bonnevie) at hun venter barn. Og at han er ikke faren.
Fire år etter mesterverket Vozvrashcheniye (Tilbake) klyver Andrei Zvyagintsev tilbake i registolen. Det er en begivenhet i seg selv. Vozvrashcheniye er tross alt en av mine store favoritter fra denne siden av tusenårsskiftet.
Med Izgnanie (Forvist) har han på nytt laget et dvelendes stykke symbolladet drama. I fokus: vakre bilder, lite dialog, lange tagninger og karakterer med flakkende blikk og indre uro.
Maria Bonnevie spiller mot Konstantin Lavronenko (han spilte også farskarakteren i Vozvrashcheniye) som begge bærer på en ukomfortabel tomhet i et distansert samliv. Dette er interaksjon og reaksjon man, forhåpentligvis, ikke vil finne igjen i den virkelige verden. Det virker da også noe teatralsk. Kommunikasjonsproblemene understrekes stadig med rød penn (lange tagninger). Zvyagintsev gir oss tid til å tyde all symbolikken som trer frem i stillheten.
Men jeg savner foretellerkraften og magien fra Vozvrashcheniye. Dette er langt mer innesluttet og mindre medrivende. Zvyagintsev tar på den andre siden enda tydligere opp arven etter Tarkovsky i de mektige landskapsbildene i Izgnanie. Et traust russisk høstlandskap, med bekker og vått gress, fremstår som noe mystisk og vakkert i de stemningsfulle og lange tagningene. Lydsporet er dunkelt og høres ut som døden. Dette er ikke akkurat oppløftende saker. Men det er virkningsfullt.
Bildene har et tungt gråskjær, det regner, karakterene er stive og utstråler resignasjon og håpløshet. De kommuniserer like lite med kamera som de gjør med hverandre. I 2 timer og 30 minutter kan det bli en prøvelse å holde interessen oppe. Dette er filmen der du kan gå på do og komme tilbake noen minutter senere, bare for å oppdage at filmen fortsatt befinner seg i samme scene uten at et ord er sagt.
Det er imidlertid den billedlige poesien som opphøyer Izgnanie til å bli et blendene vakkert og sterkt verk det er verdt å investere to og en halv time i. Man kjenner stemningene fylle magen. I den siste halvtimen får dessuten handlingen puls, og gir oss en presis avslutning på en mektig indre reise i overdådige naturomgivelser.
Vurdering:
speilet.net 
Hei! Jeg har bare veldig lyst til å skryte av bloggen din! Jeg følger med på den hele tiden, og synes du har mye bra å komme med. Tenkte bare å skrive dette for å gi deg litt mer motivasjon til å fortsette skribleriet. :)
Forresten: kan du anmelde Amores Perros? Beste filmen jeg har sett! Anbefales!
Takk for det, Andreas. Det var hyggelig å høre.
Amores Perros er faktisk en av mine store favoritter, så det er en film jeg absolutt kan tenke meg å skrive om. Det kommer nok en anmeldelse av den etter hvert, ja.