Charlie Wilson’s War (2007)

Veteranen Mike Nichols har regissert (han begynte karrieren helt tilbake i 1966 med Who’s Afraid of Virginia Woolf?) og Aaron Sorkins skarpe penn har skrevet manus (hjernen bak tv-serien The West Wing) til det som er blitt en stjernespekket politisk satire og biografi: Charlie Wilson’s War.

Tom Hanks spiller den fargerike kongressmannen fra Texas, Charlie Wilson, som etter et besøk i det sovjetisk invaderte Afghanistan tidlig i 1980-årene starter opp en operasjon for å hjelpe afghanerne til å beseire Sovjet. Med seg på laget får han den vakre og rike Joanne Herring (Julia Roberts) og en slu rev av en CIA-agent med gresk opphav i Gust Avrakotos (Philip Seymour Hoffman). Ved hjelp av viktige allierte i Midt-Østen, klarte Wilson & co. å samle inn penger nok til å forsyne afghanske frihetskjempere med tilstrekkelig våpen slik at de sovjetiske styrkene i 1989 trakk seg ut av landet.

Mot slutten understrekes imidlertid konsekvensene av dette, som peker frem til dagens situasjon med Taliban. For mens Charlie Wilson’s War i første rekke er en finurlig miks av et historisk spenningsdrama og en fengslende moderne biografi, er den også en satirisk oppvekker som både antyder og peker på hvilke feil som er blitt gjort, og som amerikanerne er i ferd med å gjøre igjen i Afghanistan.

Med manus skrevet av Aaron Sorkin får jeg automatisk forventninger til rask og smart dialogveksling med en lang rekke fornøyelig formulerte observasjoner. De som har sett The West Wing (eller for så vidt også Studio 60 on the Sunset Strip) kjenner stilen, vel vitende om at dette er en adapsjon av den avdøde fjernsynsdokumentaristen George Criles beretninger i boks form.

Det er altså i dialogen Sorkins ekspertise ligger, og den er også (til tider) knakende god i Charlie Wilson’s War. Men Nichols klarer bare delvis å binde det sammen til en film med et klart uttrykk. Det er underholdende å se Tom Hanks portrettere en Charlie Wilson som en karismastisk kvinnebårer med høy sigarføring på hjemmebane i filmens første akt. Men etter hvert som filmen skrider frem, skifter stemningsbildet frem og tilbake; fra det sarkastiske, til det pompøse, til det manipulerende, til det moraliserende. Samtidig klarer jeg ikke å se noen karakterdybde bak den vittige dialogen, som i en film som dette blir nødvendig for at jeg skal kunne bry meg om det som blir uttrykt utover den rene underholdningsverdien.

Filmen blir kanskje litt for kort (ca 95 minutter) der den hopper av sted fra scene til scene, fra sted til sted, fra stemning til stemning. Det går fort i svingene. Historien om Charlie Wilson, som jeg på forhånd kjente veldig lite til, viser seg jo å være såpass fascinerende at man gjerne kunne brukt mer tid på den når den først blir filmatisert.

Det er absolutt mye bra å hente her, og den stjernespekkede trioen foran kamera leverer som ventet varene (Hoffman er Oscar-nominert). Men jeg føler ikke at filmen henger så godt sammen som den burde, og det er alltid litt skuffende å se en film som ikke helt klarer å oppfylle sitt potensial.

Vurdering: