Under et ferieopphold blir Peter Sandzas sønn, som har noen bemerkelsesverdige psykokinetiske evner, kidnappet av en hemmelig organisasjon og utsatt for massive hjerneeksperimenter. Den aldrende agenten og faren Peter tar opp jakten på skurkene, sammen med en synsk jente, i et håp om å redde sin sønn.
The Fury markerer på ingen måte noe karrierehøydepunkt for verken Brian De Palma, Kirk Douglas eller John Cassavetes (men så samtlige tre også noen fantastiske karrierer å se tilbake på). På den andre siden er The Fury langt i fra noen dårlig film. Tidvis faktisk en elegant og medrivende spion-thriller.
Filmen er for øvrig en slags tematisk oppfølger til Carrie som to år i forveien gjorde stor suksess på amerikanske kinoer. Amy Irving er også med her. Det var derfor stor spenning knyttet til The Fury da den kom ut i 1978. Kunne den lovende filmskaperen Brian De Palma følge opp sin kommersielle gjennombruddsfilm? Svaret på det spørsmålet er «nei».
Likevel byr The Fury på underholdning av helt greit kaliber. Jeg synes Roger Ebert gav en passende beskrivelse i anmeldelsen han forfattet etter kinopremieren på 70-tallet:
«The Fury» is a stylish entertainment, fast-paced, and acted with great energy. I’m not quite sure it makes a lot of sense, but that’s the sort of criticism you only make after it’s over. During the movie, too much else is happening.»
Det som er problemet til The Fury, er at den sammenlignet med De Palmas beste filmer ikke har det lille ekstra ved seg som gjør at den stikker seg ut i mengden. Foruten en eksplosiv, ganske spesiell scene helt på slutten, og en nydelig slow motion-sekvens akkompagnert av John Williams‘ mektige musikk, så klarer ikke The Fury å formidle noe som blir sittende i deg etter at rulleteksten er ferdig. Det fungerer ganske bra mens det pågår, men filmen klarer ikke å skape begeistring eller entusiasme hos seeren. Ikke minst når du ser tilbake på filmen i ettertid, og erkjenner at det er fint lite som egentlig har festet seg.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar