Cul-de-sac (1966)

Vurdering:

Storbritannia 1966
Spilletid: 113 min
Regi: Roman Polanski

En gangster på rømmen søker sammen med sin døende partner et sted å holde ly, og de oppdager straks et avsidesliggende slott. Mens den døende blir igjen i bilen et stykke unna, bryter den andre seg inn i slottet og tvinger seg på eierne, en flintskallet og eksentrisk brite og hans skjønne franske hustru. Richard, som er kjeltringens navn, er dog intetanende om at tidevannet er i ferd med å skylle hans døende venn ut i havet, da han er oppatt av å tilpasse seg de nye omgivelsene og personene. De tre ulike mennesketypene har nemlig en unik påvirkningskraft på hverandre, og spesielt etter at nye gjester tar inn på slottet, oppstår de mest absurde situasjoner.

Som i Nóz w wodzie, tar Roman Polanski også i Cul-de-sac utgangspunkt i et drama som utspiller som mellom tre personer i én setting. Ikke like ekstremt som i debutfilmen, og etter hvert også med innslag av andre karakterer, men likhetene er slående. Det handler om to personer, en mann og en kvinne, som får «besøk» av en utenfra. Den mest markante forskjellen fra Nóz w wodzie kommer når Polanski leker med sjangerne. Cul-de-sac virker ved første øyekast som en spenningsfilm, eventuelt horror, men bikker etter hvert over i en slags makaber, stilsikker og underholdende komedie. En liten smakebit på hva vi hadde i vente av regissøren året etter gjennom Dance of the Vampires (eller… de er ganske ulike når alt kommer til alt).

Polanski har blitt sitert på at Cul-de-sac er hans personlige favoritt blant egne filmer. Selv om jeg ikke deler den oppfatningen, kan jeg kanskje se hvorfor han mener det. Dette kan meget vel sees på som en slags «oppsummering» av Polanskis karriere, paradoksalt nok allerede i hans tredje spillefilm. Cul-de-sac har mange elementer i seg man kan kjenne igjen fra de fleste av hans andre filmer, men markerer likevel en ny retning i forhold til de psykologiske thrillerne Nóz w wodzie og Repulsion. Når alt kommer til alt så er Cul-de-sac en mørk komedie, satirisk og absurd. Men likefullt med en håndgripelig spenningshistorie og trekantdrama som utgangspunkt.

Med sitt noe spesielle utseende og særegne stemme utpreget Donald Pleasence seg mest i karikerte biroller på film og tv helt frem til sin død midt på 90-tallet. I Cul-de-sac fikk han for en gangs skyld utløp for sitt komiske talent og energiske opptreden i en hovedrolle. Her er han utkledd som «drag queen» i det ene øyeblikket og en gal, halvnaken mann i det neste (seg selv). Hans forhold til sin bedre halvdel, vakre Theresa, er et mysterium og føyer seg inn i rekken av bisarre poenger.

Cul-de-sac er kunstnerisk uhyre fascinerende. Visuelt er det nesten like strålende som Repulsion. Her har vi dessuten meget gode kameraføringer og valget av svart/hvitt er nok en gang et vellykket trekk. Filmen er også kjent for en scene som strekker seg utover hele 7 minutter, filmet på en strand, uten klipp. Godt hjulpet av fotograf Gilbert Taylor (Repulsion, Star Wars, The Omen, Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb) ser det også virkelig bra ut.

Cul-de-sac er først og fremst en vittig og vellaget film. Men også velspilt. Donald Pleasence er allerede nevnt som det definitive høydepunktet. Men både Lionel Stander og Françoise Dorléac gjør sitt til at det skapes en herlig dynamikk mellom de tre personene. Dorléac var for øvrig søster av mer kjente Catherine Deneuve som spilte hovedrolen i Repulsion. Dessverre omkom Dorléac i en bilulykke allerede året etter Cul-de-sac.

Ja, dette er kanskje en såkalt sær film. Men enhver Polanski-film bør ses med åpent sinn og mange vil helt sikkert more seg over de komiske situasjonene og muligens også la seg imponere over filmens kunstneriske og filmtekniske høye standard.