Den man älskar (2007)

Vurdering:

Norsk tittel: Den man elsker
Sverige 2007
Spilletid: 92 min
Regi: Åke Sandgren

Den man älskar fungerer som et filmatisk innspill i debatten om vold i hjemmet, formidlet med autentisk karakterdybde og dirrende ubehag.

Lena (Sofia Ledarp) lever i et harmonisk forhold med den joviale og noe eldre Alf (Rolf Lassgård). Men når den voldsdømte eksmannen, Hannes (Jonas Karlsson), slipper ut av fengsel, endres igjen livet for Lena.

På den ene siden har Lena gått videre i livet. På den andre siden er det en del av henne som fortsatt ikke er helt ferdig med Hannes. Kort tid etter løslatelsen mottar hun et brev, der han forteller at han gjennom terapi har blitt et bedre menneske. Men har han det, eller vil han falle tilbake til gamle synder når muligheten åpenbarer seg?

Den man älskar tar for seg kjærlighetens mørkeste skyggesider. I tone og tema minner det en hel del om det tyske mesterverket Der Freie Wille. Men i motsetning til Matthias Glasners filosofisk fundamenterte drama, sirkler Den man älskar mer på overflaten som en samfunnskommentar uten at det er like lett å fange opp hva filmen egentlig vil fortelle oss. Kanskje begrenses målsettingen til å sette spørsmålene på dagsorden: hva får en kvinne til å gå tilbake til mannen som nærmest har slått henne til døde? Kan en mishandler «helbredes» eller vil driften mot vold alltid ligge latent i ham? Er det håp for Lena og Hannes?

Vi vet at det som foregår på lerretet er som hentet fra virkeligheten, men likevel er det vanskelig å forstå historiens kompliserte psykologi, sett utenfra. Gjennom Lenas handlinger provoseres vi, fordi det er umulig å akseptere valgene hun tar, uten at det bemerkes hva som ligger bak den irrasjonelle menneskelige kraften.

Den man älskar unngår naturligvis å svare på spørsmålene den reiser, fordi ethvert entydig svar vil være for enkelt, for banalt og for kontroversielt.

Filmens styrke ligger snarere i den objektive skildringen, fortellingen, som har en gjennomført ubehagelig oppriktighet over seg. Dessuten er skuespillerne fremragende, med Sofia Ledarp som historiens midtpunkt. Manuset kunne gjerne rendyrket hennes perspektiv, som er filmens kjerne, enda mer. Rolf Lassgård er riktignok stødig som den maktesløse partneren som blir tilskuer til Lenas følelsesmessige transformasjon, men filmen er klart mest interessant når den fokuserer på forholdet mellom Lena og Hannes. Forsøket med å presentere historien gjennom tre ulike perspektiv er prisverdig, men likevel i overkant ambisiøst med knappe 90 minutter til rådighet.

Strukturmessig føles det også som et feilgrep å servere oss slutten i første scene: Alf står ved stedet der asken etter Lena er spredd, før han med en monolog tar oss med tilbake i tid. Vi vet med andre ord hvor reisen ender. Og underveis antydes det hva som vil føre oss dit, før historien mot slutten tar en annen retning. Det fungerer godt, men ville vært enda bedre i en kronologisk struktur. Da hadde man heller ikke hatt behov for fortellerstemmen.

Men viktigst er det at Den man älskar evner å holde på en realistisk grunntone, med en gjennomgående ubehagelig stemning, og med et innhold som kjennes dypt i magen. En film som vil få deg til å reflektere over menneskets natur. Og selv om det for meg resulterte i en slags utilfredsstillende tomhetsfølelse, setter jeg likevel stor pris på filmen.