Reservation Road (2007)

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 102 min
Regi: Terry George

På vei hjem fra en baseballkamp kjører helgepappaen Dwight (Mark Ruffalo) ved et uhell på en 10 år gammel gutt som har forvillet seg ut i veibanen ved en bensinstasjon. Uten å være helt sikker på hva han treff, velger Dwight å kjøre videre med sønnen i passasjersetet.

Kort tid etter hører Dwight på nyhetene om en fatal «hit-and-run»-ulykke i nærområdet. Først da går det for alvor opp for ham hva han har gjort. Filmen følger både hvordan Dwight takler hverdagen etter den tragiske hendelsen, samtidig som vi opplever hvordan livet snus opp ned for familien til den omkomne gutten.

Med Hotel Rwanda-regissør Terry George bak spakene, ligger Reservation Road og vingler på grensen til tv-filmformatets simple melodramatiske grep. Hadde det ikke vært for skuespillerensemblet, ville dette trolig havnet rett på kabel-tv som lettkjøpt mat for husmødre en tilfeldig onsdagskveld. Det er lett å bli grepet av historien om den unge gutten som dør, og de store følelsene av sorg, sinne og avmakt som kommer til overflaten når tragedien inntreffer den ordinære familiehverdagen.

Selv om historien er enkel å gjennomskue, klisjeene kommer vandrende og tilfeldighetene man må forholde seg til blir for opplagt konstruerte, så må jeg faktisk innrømme at jeg ofte ble emosjonelt revet inn i disse menneskeskjebnene. I tillegg maler Terry George frem en sjelfull underliggende stemning som stort sett er fraværende i lignende dusinvarefilmer produsert for tv.

Her får han også nyttig drahjelp av nevnte skuespillerensemble. Mark Ruffalo viste med Zodiac at det bor en stor karakterskuespiller i ham, og gjør her en sterk innsats i filmens skyldtyngede rolle. Jennifer Connelly og Joaquin Phoenix spiller foreldreparet som slites i en uutholdelig sorgbearbeidelse. Begge bretter ut voldsomme følelser av skyld, sorg og hevntanker i et imponerende nyansert spill, hvor Phoenix nok har et fortrinn gjennom sin forhistorie i det personlige liv. Lille Elle Fanning viser dessuten at talent ligger i genene.

Filmen varierer mellom å fremstå som et psykologisk drama og ren spenningsfilm, men blir en smule for overfladisk til å lykkes fullt ut med det første, og mangler noe driv og intensitet i handling og regi til å bli en god thriller. Til slutt er det skuespillerne som sørger for at jeg tidvis engasjeres, og direkte dårlig blir det aldri.