Margot at the Wedding (2007)

Vurdering:

USA 2007 | Spilletid: 93 min | Regi: Noah Baumbach | IMDb

Jeg falt pladask for det tragikomiske familiedramaet The Squid and the Whale fra 2005, en av mine favorittfilmer fra det året. Nå er regissør, Noah Baumbach, endelig tilbake med den svært etterlengtede Margot at the Wedding. Jeg føler jeg har ventet en halv evighet på denne filmen…

I et hus landlig isolert på den amerikanske vestkysten, utspilles et familiedrama med to søstre i hovedrollen. Det er den kynisk kalkulerende, intellektuelle og vakre Margot (Nicole Kidman) som har tatt med seg sin unge sønn på besøk i anledning søsterens nær forestående bryllup. Søsteren, Pauline (Jennifer Jason Leigh), er Margots motsetning i en noe mer jordnær, fritenkende sjel. I huset samles også andre nære og fjerne slektninger; alle med sine historier, de går hverandre på nervene, hemmeligheter avdekkes, frustrasjoner kommer til overflaten. Det er mange historier i historien. Men kort sagt blir vi kjent med en familie så dysfunksjonell at eget familietreff ikke lenger virker så fryktinngytende.

Det er kanskje også noe av filmens problem: menneskene her er så kalde og usympatiske at det ikke umiddelbart er gitt at publikum orker å bry seg. Men her kommer skuespillerne sine karakterer til unnsetning, og da særlig Nicole Kidman og Jennifer Jason Leigh som begge spiller subtilt på sine skarpe personlighetstrekk. Alt tones ned i en mer ulmende enn overtydelig fremstilling. Selv om karakterene sett utenfra muligens fremstår som selvsentrerte og elitistiske kunstnersjeler som vekselvis utstråler fordømmende og belærende intellektualisme, og skaper et manipulerende og kynisk vesen av seg selv – ute av stand eller med uvilje til å reflektere over noe så simpelt som de nære verdiene rundt seg – klarer likevel Nicole Kidman å gjøre karakteren til et fascinerende objekt.

Men dette er tross alt et relasjonsdrama, og det er forholdet mellom søsknene, samt Margots forhold til sin sønn, som er filmens ramme. Da vil jeg også trekke frem unge Zane Pais som gjør en imponerende følsom og presis tolkning som den observerende sønnen, Claude. Han er ganske enkelt et funn. Videre er Jack Black modig castet i rollen som den rastløse, arbeidsledige abstraktmaleren som skal giftes inn i familien, uten at Margot mener han er søsteren verdig. Jack Black sliter tidvis med å finne presisjonen i de alvorstyngede uttrykkene, men han klarer seg likevel overraskende greit.

Filmen er flere steder blitt omtalt som komedie, noe som nok har bidratt til at den har nådd frem til «feil» publikum. For all del, jeg dro flere ganger på smilebåndet. Men humoren vil for et bredt publikum være gjemt bort i underlige personlighetstrekk og originale manusfinurligheter. Filmen er også hakket mørkere og mer ukomfortabel enn The Squid and the Whale. Med en klarere distanse til komedien.

Skal man trekke paralleller til andre filmer, er det nærliggende å tenke på de melankolske familiedramaene i regi av Ingmar Bergman, Eric Rohmer og Woody Allen. Selv så jeg ved en tilfeldighet Woody Allens fremragende Interiors tett på Margot at the Wedding, og likhetene i stemning og tematikk er slående.

Baumbach har forankret filmen i et presist manus og sterke rolletolkninger. Innholdet er uspiselig, men resultatet dypt fascinerende. Sannsynligvis er dette en av årets mest undervurderte amerikanske filmproduksjoner, uten at den i min bok får mesterverkstatusen jeg er tilbøyelig til å gi The Squid and the Whale.