Bob Roberts (1992)

Vurdering:

USA 1992 | Regi: Tim Robbins | Spilletid: 102 min | IMDb

Tim Robbins har aldri anstrengt seg for å skjule sitt politiske engasjement. I 1992 skrev, regisserte og spilte han hovedrollen i den politiske satiren Bob Roberts.

Jeg må innrømme at denne filmen fløy under radaren min på 90-tallet, men etter at jeg fikk høre at dette skulle være en slags politikkens svar på mockumentary-genistreken This is Spinal Tap, ble filmen forventningsfullt skaffet til veie på DVD.

På liksom-dokumentarisk vis, lager et britisk tv-team en dokumentar om mangemillionæren, forretningsmannen, folkesangeren og den republikanske politikeren Bob Roberts som stiller til valg som senator fra Pennsylvania i 1990.

Bob Roberts kjemper i valgkampen mot den demokratiske kandidaten Brickley Paiste i Gore Vidals sympatiske skikkelse. Filmen følger Roberts skitne kampanje, ledet av den kynisk kalkulerende manageren Lukas Hart III, enestående portrettert av Alan Rickman. Legg også merke til en ung og slank Jack Black debutere i rollen som Bob Roberts-fanatiker.

Men det er naturligvis Tim Robbins som er kameraets førsteprioritet. Han ser ut til å fryde seg i rollen som karismatisk politikerpopulist med ufordragelig personlighet, dårlig skjult bak en utadvent folkesangerfasade som trives med både media og mennesker rundt seg. Bob Roberts gir ansikt til den moderne politikertypen som lever av å utnytte all oppmerksomheten, manipulere og bygge opp et image, i en medieverden som i stadig større grad klamrer seg til å personifisere politikken, samt å fokusere på spillet fremfor innholdet.

Mens Tim Robbins er ekstremt overbevisende i tittelrollen, er ikke manuset like eminent spisset. Den fremste ulempen er naturligvis at filmen, strengt tatt, ikke forteller oss noe nytt. På den andre siden: vi trenger kanskje likevel å se og høre dette, som en påminnelse på den moderne topp-politikkens kynisme og skitne spill i kulissene. Mens Bob Roberts følger mediene på deres premisser, er den aldrende demokratiske kandidaten sjanseløs når han velger den tradisjonelle stilen og unngår å bli fristet til personangrep. Robbins gjør både skarpe, tidvis morsomme og flere viktige observasjoner. Problemet er at det verken blir skarpt eller morsomt nok.

Tim Robbins tar oss også med ut på noen sidespor som ikke fungerer like godt. I siste akt blir vi kjent med en gravende journalist som visstnok sitter inne med en sak som knytter Roberts gjennom hans kampanjeleder, spilt av Alan Rickman, til narkotika- og våpensmugling. Dette lages det en slags konspirasjonsteori ut av, som litt ufullendt nøstes inn i handlingen, og tar oss videre inn mot en ikke spesielt god slutt.

Filmen er på sitt beste en veldig treffende (og en smule deprimerende) kommentar på det politiske systemet og media. Men på samme tid satt jeg hele tiden med følelsen av at dette kunne vært gjort enda bedre. Tim Robbins er merkbart bedre som skuespiller enn regissør og manusforfatter. Manuset hadde trengt mer finpussing for å heve frem poengene og referansene som går utover de mange selvfølgelighetene.

Ellers registrerer jeg jo at for å være en film om politikk, så er det skremmende lite politisk innhold her. Akkurat som en reell valgkamp. Det er personene det egentlig handler om…