25th Hour (2002)

Vurdering:

USA 2002 | Regi: Spike Lee | Spilletid: 135 min | IMDb

Det har aldri føltes bedre å innhalere en såkalt Spike Lee Joint. Virkning: en overstadig, deilig filmrus.

Dette er nemlig Spike Lees beste film til dags dato – filmskaperen som har gitt oss Do the Right Thing, Jungle Fever, Malcolm X og Clockers. Alle gode filmer, men nå har han overgått samtlige. 25th Hour har alt; et solid manus (basert på en roman av David Benioff), sjeldent utmerkede skuespillerprestasjoner, den ene praktfulle dialogen etter den andre, et henrivende musikalsk bidrag komponert av Terence Blanchard – og over dette er hver enkelt scene så nydelig regissert at jeg sliter med å finne de rette ordene. Jeg ble fengslet. Hva mer er det å si?

Jo, det er så mye at jeg knapt vet hvor jeg skal starte. Jeg starter med Spike Lee. I likhet med storheter som Martin Scorsese og Woody Allen, er også Lee hodestups forelsket og fascinert av New York. Og det er dette store eple av en by som er utgangspunkt for hans historier, så også her. Vi er i kjølevannet av 9/11. Det ulmer av følelser og patriotisme, men også usikkerhet og uvisshet. Det er et over normalt betent New York som er åsted for Spike Lees film. Byen ligger der som et bakteppe, og hovedpersonens uvisshet og kvaler står som symboler på noe større og viktigere. Lee har på en naturlig måte inkludert 9/11, det virker verken påklistret eller overflødig. Det er smått pompøst, litt sentimentalt, men ikke mer enn det bør og må være – og det føles helt riktig.

Historiens utgangspunktet er banalt nok: hva ville du gjort dersom du hadde 24 timer igjen å leve i frihet? Vi møter Monty Brogan (Edward Norton) som opplever nettopp dette. Om 24 timer skal han i fengsel for å tilbringe de syv neste årene der. Monty selger nemlig dop på fritiden, men ganske typisk blir han avslørt omtrent samtidig som han har bestemt seg for å slutte. Men hvem angav han og hvorfor?

Monty har mye han ønsker å fylle den siste dagen i frihet med. Han bestemmer seg for å oppsøke sin far (Brian Cox), samtidig som han forsøker å finne ut av hvem som faktisk angav han, han må finne ny eier til sin hund, tilbringe tid sammen med sine barndomsvenner (Philip Seymour Hoffman og Barry Pepper), mens det hele skal rundes av med en avskjedsfest arrangert av Montys overmenn i narkobransjen.

Spike Lee har det med å være ambisiøs (Summer of Sam, som kunne blitt et mesterverk, trynet mye på grunn av dette). Ambisiøst kaster han seg ut i de store fortellingene, drar inn mange karakterer og subplots, og når trådene skal samles, ligger det ofte noe ufullendt over helheten. Det gjør det kanskje også i 25th Hour, men samtidig overskygges det av den totale regi, fotografi og ikke minst skuespillet og dialogene. Dialogen mellom Pepper og Hoffman ved vinduet i Peppers luksusleilighet på Manhattan, mens kamera fokuserer på «ground zero», er i min bok allerede en klassiker. Det samme gjelder Nortons «fuck you»-monolog foran speilet, der alt og alle i New York får gjennomgå, hvorpå han til slutt vender seg mot seg selv. Symbolikken er slående. Filmen har flere slike strålende enkeltscener, og når de blir bundet sammen gjennom stilsikker regi og solide skuespillere, blir resultatet rett ut: utsøkt.

Edward Norton befester sin posisjon som en av vår tids fremste skuespillere. Ellers gjør Barry Pepper sin livs rolle som kynisk finansmann. Philip Seymour Hoffman er som vanlig eminent, selv om han har gjort denne rollen et par ganger før. Glemmes må heller ikke Brian Cox som portretterer Montys far helt glitrende. Far/sønn-forholdet er noe av det bedre jeg har sett på lang tid. Anna Paquin er også fin i en mindre rolle.

25th Hour står igjen som en av de sterkeste amerikanske produksjonene fra 2002, selv om den kanskje ikke har fått akkurat den anerkjennelsen. Dette er mitt bidrag for å gjøre noe med det.