Vantage Point (2008)

Vurdering:

USA 2008 | Regi: Pete Travis | Spilletid: 90 min | IMDb

Jeg er på generell basis svak for attentatfilmer. En president sett gjennom kikkertsikte, konspirasjonsteorier og politiske implikasjoner (ja, jeg elsker Oliver Stones JFK) treffer alltid en nerve i meg.

Men langt i fra alle attentatfilmer innfrir. Den siste jeg så fra Hollywood, fjorårets Antoine Fuqua-regisserte Shooter med Mark Wahlberg, ble for eksempel i overkant masete og dum som en unødvendig «over the top» høyoktan-actionfilm.

Kort tid etter kom Vantage Point, en film som jeg først i disse dager har fått sett, etter å ha blitt lurt av en energisk og medrivende trailer.

Vel, filmen viste seg å være blant det mest skrekkelige jeg har sett på en stund. Uintelligent, masete og kjedelig fra start til slutt. Langt verre enn nevnte Shooter (som faktisk hadde sine gode øyeblikk).

Vantage Point tar oss med til Spania. Et politisk toppmøte har funnet sted, og den amerikanske presidenten inntar podiet foran en stor folkemengde, intetanende om at en snikskytter lurer i kulissene. Omtrent før presidenten er blitt introdusert, smeller det – og kaos bryter løs.

Filmen følger denne hendelsen gjennom ulike perspektiver. Det spoles frem og tilbake. Som et puslespill får vi hele tiden biter av ny informasjon, sett gjennom øynene til en tilskuer, tv-team, livvakter og andre nøkkelpersoner.

Konseptet er spennende, og ganske sikkert inspirert av Rashômon (Akira Kurosawa-filmen fra 1950). Men regissør Pete Travis har ingen kontroll på det han driver med. Strukturen ender opp med å ødelegge snarere enn å skape spenning. Det er lagt inn to overraskende vendinger i historien, hvorav den ene (på grunn av fortellerstrukturen) er hoderystende gjennomsiktig og den andre bare hoderystende dum. Ja, jeg innrømmer at jeg ble lurt. På samme måte som at jeg ville blitt lurt hvis presidenten hadde vist seg egentlig å være et romvesen.

Filmen har for øvrig en imponerende lang rekke av forholdsvis kjente ansikter. Ingen nevnt, ingen glemt. Samtlige har uansett gjort dette i ubevisst tilstand.

Kan også nevne at filmen inneholder den kjedeligste biljaktscenen jeg kan huske å ha sett.

Det finnes heller ingen substans bak historien. Filmen har ingenting på hjertet, der den kverner ut en umåtelig dum og meningsløs historie, tydelig konstruert for å passe inn i en fortellerstruktur som er altfor krevende for både regissør, manusforfatter og klipper.