Vurdering:
Storbritannia/Belgia 2008 | Regi: Martin McDonagh | Spilletid: 107 min | IMDb
Den sjarmerende belgiske middelalderbyen Brügge er arena for en hardkokt kriminalhistorie, skrevet med en bitende morsom og original penn. To leiemordere ankommer Brugge, som turister, vandrende rundt i brosteinsgatene som smyger seg mellom gamle bymurer og vollgraver.
Bak står deres londonbaserte sjef i underverden og trekker i trådene. Han har sendt dem på «ferie» til Brugge, men hvorfor?
Regissør Martin McDonagh imponerer med sin første langfilm. In Bruges byr på bisarr, deilig mørk humor og er en av de mest velskrevne komediene jeg har sett på en god stund. McDonagh er kanskje inspirert av både Quentin Tarantino og Guy Ritchie, men viser at han er langt mer enn en kjip Tarantino-wannabe, slik det spratt opp alt for mange av på slutten av 90-tallet. Vår britiske venn dyrker karakterer og dialog, uten å bruke krefter på fancy regi og hyperaktiv klipping. In Bruges er klassisk, jordnær, ærlig, genuin. Man blir ikke kul av å prøve å være kul.
Historien er verken revolusjonerende skrudd sammen eller voldsomt spennende. Det er stemningen, karakterene, humoren og byen Brugge som gjør dette til noe utenom normalen. Reiselivsnæringen i Brugge gnir seg helt sikkert i hendende. Jeg ble i hvert fall småforelsket i den sjarmerende belgiske byen som historien rammes så elegant inn i.
Byen sniker seg hele tiden frem fra bakgrunnen og blir som en viktig karakter i historien. På den menneskelige siden utstråler Colin Farrell og Brendan Gleeson en sjeldent smittende kjemi, mens Ralph Fiennes aldri har vært bedre når han dukker opp som bad guy et godt stykke ut i filmen.
Mange har blandet macho-action og svart komedie de siste årene (gjerne med Jason Statham eller Vinnie Jones på rollelisten) med vekslende hell. Men det er In Bruges som vil bli husket. Årets mest sitatvennlige film? Og hvordan kan man ikke sette pris på en film med et sideplott om en rasistisk dverg under filminnspilling av en surrealistisk drømmescene inspirert av Nicolas Roegs Don’t Look Now i sentrum av Brugge?
speilet.net 
Hehe, dvergen var ein morsom fyr, heile sidehistorien rundt han og den filminnspelinga gav så utruleg mykje til «In Bruges». Men han var også meir enn morsom, slik som filmen, den kunne slå til med humor, men den var veldig svart og på kanten til alvorleg for det meste.