Ploy (2007)

Vurdering:

Thailand 2007 | Regi: Pen-Ek Ratanaruang | Spilletid: 105 min | IMDb

Et thailandsk par bosatt i USA har akkurat landet i Bangkok. De har reist «hjem» på grunn av en begravelse, og har midlertidig tatt inn på et hotell i byen. Det er natt, de er slitne og døgnville. Han tar en tur ned i hotellbaren for å kjøpe sigaretter. Der treffer han en ung jente, Ploy, og inviterer henne opp på rommet deres for å sove der. Det er kona litt begeistret for.

Samtidig, i et annet rom, møtes en stuepike og hotellets bartender i en erotisk sammenkomst, en seanse som gjennom hele filmen kryssklippes elegant med hovedhistorien.

Ploy utforsker den glidende overgangen mellom søvn og våkenhet. En tilstand det thailandske paret befinner seg i etter å ha tilbrakt 20 våkne timer på fly gjennom flere tidssoner.

Regissør Pen-Ek Ratanaruang visker ut skillet mellom drøm og virkelighet i en billedelig smellvakker film, minst like estetisk og hypnotiserende som Last Life in the Universe fra 2003. Med et lavmælt filmspråk og sakte bevegende kamera tvinges vi til å skjerpe sansene, ta innover oss og nyte stemningen, men også fundere over hva som egentlig fortelles i hvert bilde.

Filmen har en gjennomgående seksuell og mystisk undertone. Det er en sømløs overgang mellom forførende og psykolgisk ubehagelige stemningsbilder. Enhver scene har noe tiltrekkende ved seg.

De tre karakterene vandrer halvvåkne rundt i hotellområdet (kanskje sover de, kanskje er de våkne) og vi kan aldri stole på noen av perspektivene. I en døsig film klarer likevel Ratanaruang å gjøre sitt for å holde publikum, eller i hvert fall undertegnede, våken og vel så det. Og ikke bare fordi filmen er nydelig å hvile øynene på. Filmen utfordrer og byr også på uventede løsninger. Man vet aldri hva som venter i neste scene.

Pen-Ek Ratanaruang fortsetter å imponere.