W Delta Z (2007)

Vurdering:

Storbritannia 2007 | Regi: Tom Shankland | Spilletid: 104 min | IMDb

Hvor dypt stikker kjærligheten for et menneske som står deg nær? Hvor mye smerte vil du tåle for redde livet til en i din familie? Er du villig til å dø?

Maltrakterte lik dukker opp med innbrente matematiske ligninger i New York. Politietterforskerne Eddie Argo (Stellan Skarsgård) og Helen Westcott (Melissa George) settes på saken. Ting tyder på at de muligens står overfor et vitenskapelig motivert eksperiment. Det som er helt sikkert er at de har å gjøre med en grotesk seriemorder som torturerer ofrene til døde. Og han vil slå til igjen.

Jeg tror aldri jeg har sett Stellan Skarsgård svakere. Med en tilgjort hes stemme mumler han seg gjennom filmen med sitt sedvanlige svenske toneleie i en forfeedelig lite interessant rolle. Det er heller ingen dynamikk mellom svensken og Melissa George som nesten er like feilcastet som Selma Blair er når hun dukker opp et stykke ut i begivenhetene.

Varsellampene burde kanskje begynne å blinke allerede ved tittelen W Delta Z. Både i innhold og produksjon trekker filmen veksler på tv-serier alá NYPD Blue (som jeg aldri har brydd meg om), samtidig som den åpenbart ønsker å kaste seg på suksessbølgen etter Se7en og Saw. Filmen flørter med torturpornofenomenet, hvor underholdningsverdien ligger i visualisering av perverse torturscener snarere enn å bygge opp spenning rundt handling og karakterer. De brutale virkemidlene blir imidlertid mer kjedelige enn sjokkerende; jeg kan ikke forstå annet enn at dette også blir altfor tamt for de som faktisk foretrekker torturporno.

Filmen havner ukomfortabelt mellom to stoler, og egner seg kanskje best for de som liker å sovne på sofaen til en hardkokt politifilm av middelmådig kvalitet i alle ledd. Gjesp.