The Stand (1994)

Tidens tann har definitivt satt sitt preg på Stephen King-miniserien The Stand. King skrev selv manuset til tv-serien som står igjen som hans mest berømte, og en serie mange i dag har et sterkt nostalgisk forhold til. Dessverre hadde ikke jeg sett den tidligere, og dette er ikke noe man ønsker å ha første møte med i 2008.

Ikke har jeg lest boka heller, men forstår at det skal være en historie i episke dimensjoner om kampen mellom det gode og det onde. Verden rammes av en forferdelig pest som utrydder store deler av jordas befolkning. De som fremdeles er i live opplever alle de samme drømmene; de tilkalles av det gode representert ved en gammel dame (Abigail), men i drømmene kommer også den onde personifiseringen i Randall Flagg til syne. Begge er virkelige personer på jorda nær dommedagen og splitter befolkningen i to: det gode vs. det onde.

Historien er omfattende og med et rikt persongalleri. Blandingen av skuespillere er også interessant. Her har vi Gary Sinise på toppen av karrieren i rollen som historiens store hverdagshelt, Ed Harris i en sentral rolle i første episode, 80-tallsikonene Molly Ringwald og Rob Lowe, dyktige (men ikke veldig kjente) karakterskuespillere som Miguel Ferrer, Ray Walston og Matt Frewer, Ruby Dee (hun som ble Oscar-nominert for American Gangster) som den gode Abigail, og tv-ansiktet Jamey Sheridan som den sleske og onde Randall Flagg. Stephen King gjør også en overraskende stor cameo.

Noen gode, noen middelmådige og noen forferdelige skuespillerprestasjoner. For eksempel er Jamey Sheridan skuffende lite karismatisk i «bad guy»-rollen som er viktigst for at filmen skal kunne fungere som horror. Historien lider også litt under å være så fragmentarisk som den er, uten en klar protagonist vi kan forholde oss til.

Det er egentlig lite som går på skinner i The Stand. Det skisseres premisser for spenning i den ene scenen, dette brytes ned i den neste, i det ene øyeblikk har vi en konvensjonell oppbygning, før man i det neste øyeblikk kastes inn i et narrativt kaos. Det blir vrient å engasjere seg. Man får aldri ordentlig grep om stemningen. Dette kan jo forsåvidt høres ut som David Lynch, noe som også hos meg teller positivt, men Stephen King og regissør Mick Garris klarer ikke å kombinere det skrevne materialet med det surrealistiske filmspråket de velger. Kanskje var Garris feil person til å forvalte Kings roman, og kanskje burde King overlatt pennen til en dedikert filmforfatter.

Sett med 2008-øyne oppleves The Stand som en småkjip affære med oppsiktsvekkende laber kvalitet over hele produksjonen. Det er vanskelig å tro at dette ble produsert så sent som i 1994. Atmosfæren og stemningen gir sterke assosiasjoner til Twin Peaks, men der det sære og merkelige hadde en suggerende kraft i Lynchs univers, fungerer det ikke helt på samme måte i The Stand. Humoren fra Twin Peaks er også mangelvare her.

Mange trekker likevel frem The Stand som Stephen Kings beste miniserie. For meg er det uforståelig, men det er mulig det har noe å gjøre med når jeg så de forskjellige seriene. Jeg husker for eksempel at jeg lot meg underholde av Golden Years tidlig eller midt på 90-tallet (en serie de fleste nok vil mene er en dårligere versjon av The Stand), var henrykt over The Langoliers og litt senere Storm of the Century som jeg begge så ferdig fra a til å samme dag. The Stand hadde jeg ikke noe behov for å se ferdig på en uke…