Sakte, men selvsikkert tar regissør Carlos Reygadas oss med på en reise til det landlige Mexico. I et dypt religiøst samfunn på landsbygda, skildres menneskets iboende krefter: kjærligheten, begjæret, sviket og offeret.
Johan er gift med Esther. Sammen har de seks barn. Bak Esthers rygg har imidlertid den staute familiemannen Johan innledet et forhold til en annen kvinne. Noe som strider sterkt mot hans religiøse oppfatning.
I en spirituelt anlagt film er det bildene som skaper inntrykkene. Reygadas gir oss allerede i åpningen en pekepinn på hva man har i vente: en sju minutter lang sekvens, filmet mot himmelen, som tar oss fra natt til dag.
Åpningen er fortryllende. Jeg lar meg gripe av den synlige stillheten og bringes raskt over i en nær meditativ tilstand. Idet vi introduseres for karakterene og de indre konfliktene som skal ta oss videre, mister jeg imidlertid interessen. Distansen til personenes indre blir for stor. Det føles fremmed og utydelig.
Engasjementet vekkes sporadisk, men mer av øyeblikkene enn helheten. Som i en scene hvor Johan og Esthers barn bader i en innsjø; ulidelig vakkert og nært fotografert. Når barna i et sekund kikker i kamera oppstår et øyeblikk av magi. Da skimtes også gleden gjennom en ellers pietistisk overflate.
Filmen strekker seg over to svært langsomme og krevende timer. Dessverre blir det i overkant vanskelig å engasjere seg i personenes indre konflikter når Reygadas stadig holder oss på emosjonell avstand. Å se Stellet licht føles frustrerende og belønningen for innsatsen er mager.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar