Tre ulike historier knyttet rundt forhold mellom barn og voksne i et amerikansk tettsted. Om barndomspek som går for langt, skildret fra barnets ståsted. Filmen viser hvordan de unge blir påvirket av foreldrene og miljøet som skapes rundt dem, samtidig som det tegnes et bilde av barns evne til å ta selvstendige oppgjør og forme omgivelsene etter egne valg og handlinger.
Michael Cuesta har tidligere regissert episoder av Six Feet Under og Dexter. Derfor burde det ikke komme som noen overraskelse at han bedre enn de fleste behersker dyster og ubehagelig tematikk som død, ensomhet og desperasjon. Cuesta viser igjen en eminent fingerspissfølelse i skildringen av menneskets indre mørke. Kanskje enda bedre enn i den gnistrende debutfilmen L.I.E. fra 2001.
Ellers finner jeg likhetstrekk med langt lystigere Stand by Me av Rob Reiner, så vel som Ang Lees mesterlige ensembledrama The Ice Storm. Cuesta klipper frem og tilbake mellom tre historier, alle like ubehagelig og tabubelagte, men hvor den ene står frem som klart sterkest.
I denne delen gjør Conor Donovan (gutten som spilte Matt Damon-karakteren som barn i The Departed) en gripende rolletolkning i filmens viktigste rolle. Det er utenfor min fatteevne at barn makter å gjøre så komplekse og vanskelige roller så ektefølt. Og det er nettopp dét som gjør at filmen blir så medrivende vond. Man blir følelsesmessig revet med. I tillegg har Cuesta viktige poeng om oppdragelse og vår kultur; presist og lavmælt skildret, uten å skrike ut med store bokstaver, men med hjelp av et intelligent forfattet manus og skuespillere som skaper karakterer man er nødt for å tro på.
Anbefales sterkt.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar