Westworld (1973)

Det er to dager siden romanforfatter, manusforfatter og filmregissør Michael Crichton døde.

Omtrent 20 år før han skrev Jurassic Park, som Steven Spielberg noen år senere gjorde til en gigantisk filmsuksess, kom filmen Westworld ut. Forfattet og regissert av Crichton selv. Med et tema som minner en hel del om Jurassic Park; manipulasjon av naturen ved hjelp av moderne teknologi i underholdnings øyemed. Et gjennomgangstema i flere av Crichtons bøker og filmer. Westworld minner eksempelvis både tematisk og visuelt om min personlige Crichton-favoritt: 70-tallsthrilleren Coma med Michael Douglas.

«Westworld» er at av tre tilbud som firmaet Delos tilbyr i sin høyteknologiske fornøyelsespark, hvor pengesterke amerikanere kan reise tilbake til den ville vesten, middelalderen eller romertiden. Selskapet reklamerer for en autentisk ferie til en annen epoke med tidsriktige kulisser og roboter i menneskedrakt som innbyggere.

I filmen følger vi to ferielystne menn som tar turen inn i «Westworld». Ved første øyekast er alt i skjønneste orden. De havner i barslagsmål, går i duell som i en westernfilm, og går til sengs med robothorer. Alt er som det skal være. Men så har også selskapet bak den nyskapende fornøyelsesparken garantert at ingen vil ta skade av ferien.

Etter hvert begynner imidlertid ting allikevel å gå galt. Naturligvis.

Du er sjanseløs dersom du går løs på Westworld med en skeptisk holdning til premisset og logikken den presenterer. Det er lett å skrike seg hes på alle de idiotiske detaljene og forenklingene som reduserer Westworld til den sjangerbaserte underholdningsfilmen den jo er, selv om Crichton prisverdig nok også får frem sitt samfunnskritiske budskap.

Yul Brynner er dessuten umåtelig tøff der han rusler rundt i robotutgaven av sin karakter fra The Magnificent Seven tretten år tidligere. I en film der samtlige skuespillere vandrer uttrykksløst rundt som brikker i en større helhet. Det er ikke menneskene som er det sentrale i historien, men hva som foregår — og hvorfor.

Dette er ren og skjær underholdende samfunnskritikk, men med et uutnyttet potensial til å bli enda bedre. Og kanskje blir den nettopp det i den varslede remaken?