Il Divo (2008)

Il Divo åpner med en ordliste over italienske navn, uttrykk og organisasjoner som vi bør kjenne til for å få fullt utbytte av historien. Dette er med andre ord ikke filmen der du ramler inn i kinosalen fem minutter for sent.

Når det er sagt: jeg har sjeldent opplevd en mer klønete måte å starte en film på. Jeg har lest noen bøker om italiensk politikk og mafia, også vært innom italiensk partipolitikk på masternivå i statsvitenskap, og kjenner til systemet og de viktigste personene. Likevel ble dette litt vel mye informasjon på kort tid, og mange vil føle at de faller ut av filmen før den i realiteten har startet.

Men heldigvis er ikke Il Divo så avansert som den utgir seg for å være, i hvert fall ikke til å begynne med. For så fort vi har kommet oss forbi de publikumsfiendtlige tekstplakatene, sparker Il Divo fra seg som en hardbarket mafiafilm, til forveksling lik Martin Scorsese på sitt beste: med energisk klipping introduseres vi raskt og effektivt for de viktigste karakterene (italienske menn i dress) i rotasjon med bilder av likvideringer etter velkjente mafiametoder.

Hver scene er et stykke perfeksjon i lyd og bilde. Jeg kunne ane at regissør Paolo Sorrentino hadde et filmteknisk talent da jeg så hans forrige verk, L’ Amico di famiglia (2006), en film som ellers gikk i alle mulige retninger og ikke kom ut spesielt vellykket.

Så kommer Il Divo – og etter en drøy halvtime er jeg overbevist om at jeg sitter og ser et mesterverk av de sjeldne.

Men så kommer den neste timen og historien fragmenteres stadig bredere utover det rike persongalleriet med avstikkere som bare delvis følges tilfredsstillende opp. Detaljene blir mange, og en smule kunnskap om faktaene vil være – om ikke nødvendig – så i hvert fall til god hjelp. Men for all del; Paolo Sorrentino unngår å gjøre filmen overdrevent tørr og metodisk. Det er dynamikk og driv, både i den ytre historien og det rivende karakterportrettet av Giulio Andreotti.

For filmens tittel bør ikke levne noen tvil om hva som er i fokus. Il Divo: La straordinaria vita di Giulio Andreotti skal på norsk bety noe sånn som «det ekstraordinære livet til Giulio Andreotti». Statsminister i Italia over tre perioder, innenriksminister, forsvarsminister, utenriksminister og leder for det kristendemokratiske partiet DC (Democrazia Cristiana).

Bakgrunnen for filmen er begivenhetene som rystet det politiske Italia tidlig på 1990-tallet, fra Andreottis siste statsministerperioder frem til den tre år lange rettssaken hvor han anklages for mafiatilknytning – og ble frikjent i 1999.

Men det er foranledningen, ikke rettssaken, som er Paolo Sorrentinos fokus. Tråden trekkes tilbake til kidnappingen av tidligere statsminister Aldo Moro i 1978, som i fangenskap av den ytterliggående kommunistorganisasjonen «De Røde Brigader», forfattet en rekke brev som inneholdt nedslående karakteristikker av partifelle Andreotti. Brevene ble skjult for offentligheten frem til 90-tallet.

Året etter ble journalist Mino Pecorelli funnet drept etter å ha publisert en artikkel som tok for seg de nære forbindelsene mellom Andreotti og mafiaen, med sterke antydninger om at Andreotti kunne være involvert i kidnappingen av Aldo Moro.

(I 2002 ble Andreotti dømt til 24 års fengsel for medvirkning til drapet på journalist Pecorelli, men ble senere frifunnet i 2004).

På begynnelsen av 90-tallet blir flere prominente og mektige skikkelser i det italienske politiske systemet likvidert, påfallende mange begår selvmord, parallelt med at myndighetene ruller opp en fantastisk mengde korrupsjonsskandaler under «Operasjon rene hender» (Mani Pulite).

Blant de som ble likvidert, var Andreottis allierte og svært viktige støttespiller i DC på Sicilia: Salvatore Lima. Drapet var en tydelig advarsel fra mafiaen, etter at Andreotti og Lima mislyktes med å sikre den avtalen som var bestilt fra Cosa Nostra.

Et politisk jordskjelv rystet en hel nasjon. Mario Chiesa i det sosialdemokratiske partiet var førstemann til å bli tatt med buksene nede, det vil si med en solid pose bestikkelsespenger, og forsøkt gjort til syndebukk av partinestor Bettino Craxi.

Men Chiesa aktet ikke å forsvinne ned i dragsuget alene, og kort tid etter avløste den ene korrupsjonsskandalen den andre. I stor stil kom den italienske politikkens livsstil frem i lyset; korrupsjon er ingen forbrytelse – det er normen.

«Operasjon Rene Hender» rammet imidlertid ikke kun det sosialdemokratiske partiet. Det som ble avdekket var en politisk kultur gjennomsyret av korrupsjon og kriminelle bånd, noe som også slo hardt ned på det ressurssterke kristendemokratiske partiet (DC) – etterkrigstidens dominerende parti i italiensk politikk – med sterke klientrelasjoner til det sydlige Italia i kombinasjon med vidstrakt kontroll over hele statsapparatet. Et parti som heller ikke tidligere hadde vært ukjent med korrupsjonsanklager og mafiaforbindelser.

På tiltalebenken havner også den mangeårige statsministeren og hovedaktøren i Il Divo: Giulio Andreotti. Som en av flere profilerte politikere og mafiapersonligheter, ble Andreotti satt grundig under lupen av det italienske rettsvesenet utover 90-tallet, ledet an av stjerneanklager Antonio Di Pietro (som selv ble anklaget for lovbrudd og korrupsjon). Under beskyldninger for korrupsjon, omfattende mafiaforbindelser med Cosa Nostra (og senere drap), ble rettssaken mot Andreotti i italiensk presse omtalt som århundrets største.

Derfor føles det litt uventet og utilfredsstillende at filmen stanser når klimaks nærmer seg: rettssaken. Nok en gang kommer tekstplakatene frem, og vi må lese oss til hvordan det ender for Andreotti & co.

Filmens styrke ligger isteden i portretteringen av Giulio Andreotti – som et maktens symbol – med en kompleks personlighet og tvetydig fremtreden i offentligheten. Som et ikonisk politisk vesen utstråler han en særegen form for stillferdig autoritet i kombinasjon med en umiddelbar selvsikkerhet, ofte over kanten til arroganse. Men idet øyeblikk mafiaen ruster til blodluktende politisk krig, blir han satt på en prøve som også avdekker en rikere personlighet. Skuespiller Toni Servillo (også involvert i årets andre italienske mafiafilm, Gomorra) gjør en fremragende tolkning, på grensen til å karikere Andreotti, ironisk mumlende med de høye skuldrene stikkende nesten over hodet. Likheten er slående.

Men enda mer enn et karakterstudium, gjør Sorrentino Il Divo til en tilstandsrapport om det politiske Italia, hvor korrupsjon og eksplisitt mafiainvolvering i samfunnet er en del av hverdagen. 90-årene var kanskje ekstreme, men få eksperter på italiensk politikk vil si at forholdene er merkbart bedre i dag. Det er øynene som er blitt lukket.