Australia (2008)

Baz Luhrmann gaper over langt mer enn det som er godt for fordøyelsen i den uutholdelig lange, intetsigende og kaotiske Australia. Filmen setter en umiddelbar merkelig stemning med en forvirrende komisk åpning, av den typen du ikke helt vet om du skal le av eller ikke. Etter hvert slipes historien og karakterene til, uten at reisens destinasjon blir klarere.

Australia får meg aldri på kroken. Jeg blir sittende på utsiden å passivt bivåne bildene, teknikken og skuespillerne som svanser rundt i rural australsk geografi i midten av forrige århundre. Dialogen er tam, oppbygningen bisarr, og filmens fasong dypt forvirrende. Hva er det egentlig Australia kommuniserer?

Det er enkeltscener her av udiskutabel kvalitet, og filmatisk er det åpenbart gjort mye bra arbeid. I noen sekvenser kommer Baz Luhrmanns karakteristiske ekstravaganse i form av storslått «pompøsmagisk» koreografi til rette, men dette er øyeblikk som drukner i en ubegripelig helhet. Det er ingen styring over innpakningen, slik det opplagt var i både Moulin Rouge! og Romeo + Juliet.

På rollelisten skimter vi to av Australias ypperste hollywoodeksporter i Nicole Kidman og Hugh Jackman. Begge sliter seg stivt og utilpass gjennom et episk melodrama av store følelser, uten at de klarer å formidle disse følelsene til publikum. Hvilket er et gigantisk problem da Luhrmann tydeligvis forsøker å trollbinde oss i nesten tre timer som en moderne David Lean eller Victor Fleming, noe han viser absolutt ikke å være. Isteden blir dette en irriterende lang og kjedelig filmopplevelse.