Viktig film er ikke nødvendigvis = god film. Men i dette tilfellet, fyller likhetstegnet sin funksjon. I en forfriskende, nyskapende krysning av dokumentarfilm og animasjon, forteller Waltz with Bashir om regissør, Ari Folman («spilt» av seg selv), som i filmens åpningssekvens snakker om minnene fra krigen i Libanon med en gammel venn over et par øl.
Eller i hovedpersonens tilfelle: minnene han har fortrengt. Når vennen forteller hvordan han hjemsøkes av et gjentagende mareritt fra krigen, har ikke Ari noen historier å fortelle. Det er borte.
Derfor bestemmer han seg for å oppsøke personer som kan kaste lys over fortiden, og få ham til å forstå helheten om hva han har vært en del av, og hva som har tatt del i ham.
Etter hvert er det ett minne som smyger frem i Ari Folmans bevissthet: det visuelle bildet av ham selv og andre soldater som stiger nakne opp fra havet med gevær i armene.
Jeg må innrømme at for meg gjorde denne israelske kritikerfavoritten størst inntrykk som en estetisk filmfortelling, der den minner en hel del om Richard Linklaters animerte filminnovasjon i den drømmende lekkerbiskenen Waking Life. Waltz with Bashir flyter stemningsmessig på samme visuelt drømmende bølge, samtidig som den treffer tidens nerve i en høyaktuell tematikk. Dette kunne like gjerne vært en historie fra 20 år frem i tid, med en soldats posttraumatiske tilbakeblikk på opplevelsene fra dagens Gaza-krig.
Filmen kan oppleves som noe krevende, fordi den er så subjektiv og vikler seg inn i et psykologisk univers, hvor historien vandrer fragmentarisk gjennom hovedpersonens vage hukommelse som en terapautisk øvelse. Samtidig er det en stor fordel å kjenne hovedlinjene i den libanesiske krigen fra 1982.
Men likevel: det som virkelig gjør Waltz with Bashir så minneverdig, er den formen filmen kommer i; hvor bildene og teknikken brukes effektivt til å underbygge og forsterke historiens substansielle sider.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar