Beck – det tysta skriket
En lokfører kan ikke unngå å kjøre over to ungjenter som ligger tilsynelatende fastbundet til et jernbanespor i nattens ulme. Jentene dør, og for Martin Beck & co. starter jakten på hvorfor vel så mye som hvem. Er det et iscenesatt drap, eller en tragisk selvmordspakt mellom de to venninnene? Bevisene på åstedet tyder på at det har vært andre involverte. Beck-filmene er blitt en institusjon i svensk og nordisk film/tv-industri, og Det tysta skriket plasserer seg stødig i rekken av 90 erketypiske Beck-minutter, det vil si: et halvveis velfungerende krimplott, habilt skuespill, en ganske streit tv-produksjon, men såpass intrikat og spennende sammensatt at det fungerer overraskende bra der og da en søndagskveld. Hver eneste gang. Her er det også tilløp til reell neglbitende spenning, inntil filmen taper seg veldig med de overforklarende, moraliserende siste minuttene, som heldigvis ikke er veldig typisk Beck.
Beck – I Guds namn
Mer Beck. I Guds namn, som kronologisk følger rett etter Det tysta skriket i 2007-produksjonsrekken, ble først annonsert som den aller siste Beck-filmen (men nå i sommer dukker en ny film opp igjen!). I Guds namn tar for seg etterdønningene av et drap på en paparazzifotograf, der en religiøs sekt og en sentral svensk toppolitiker blir sentrale i etterforskningen. I regi av Kjell Sundvall som har lang erfaring med Beck-serien, og andre thriller- og actionsuksesser, er dette en av de siste årenes Beck-filmer som er i besittelse av et interessant visuelt uttrykk, preget av mørk dysterhet. I tillegg til et fengende krimplott. Filmen plukker opp det beste og mest kontrastfylte fra Beck-universet: for her får faktisk både den lune humoren, og karakterenes indre mørke, spillerom. Filmseriens overlegent sterkeste karakterkort, Mikael Persbrandt som etterforsker Gunvald Larsson, må etter hvert kjempe seg tilbake i manesjen etter å ha møtt veggen, men i siste akt får vi igjen se Gunvald Larsson på sitt beste. Herlig! I Guds namn holder til en sterk sjuer.
The Wackness
Merkelig karikert oppvekstfilm som har fått overraskende mye positiv oppmerksomhet. Det meste, kanskje eneste, interessant er unge Olivia Thirlby i rollen som den forførende Stephanie, som innleder et merksnodig forhold til omtrent jevngamle Luke, spilt av Josh Peck. Ben Kingsley spiller Stephanies far, og Lukes hasjrøykende psykolog, i en skrudd, overspillende og liten morsom birolle. Forsøket på å si noe om 90-tallet som oppvekstarena med en haug av opplagte referanser, kommer gjennom som lettere påtatt og uinteressant. Karakterene er usympatiske, jeg får meg ikke til å bry meg om noen av dem, og miljøet/historien fremstår som merkelig, uten å bli fascinerende. Men så blir også dopfilmer ofte kjedelig i mine øyne, og The Wackness er nettopp dét; kjedelig.
Doubt
Doubt er en film som lever så godt gjennom sitt skuespill at en smal narrativ fremdrift aldri blir et veldig stort problem. Filmen bygger på et prisbelønnet teaterstykke om menneskers iboende tvil i konteksten av et strengt katolsk miljø i 60-tallets USA. Regissør og manusforfatter John Patrick Shanley serverer stykket med nok antydninger og nyanser til å gjøre dette verdt å gruble på i noen timer etterpå.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar