Dempet tortur i «Heksesirkelen»

Om historiefortellingen er innsnevret til en mørk katt-og-mus-lek mellom menn med makt og kvinner som akter å slå tilbake, så føles det som «Heksesirkelen» lykkes med å formidle at den rommer så mye mer.

På 1600-tallet herjet inkvisisjonen i Spania. De som begikk forbrytelser mot den katolske troen skulle avsløres og henrettes – særlig de som ble ansett for å være hekser.

I den spansk-argentinske samproduksjonen «Heksesirkelen» møter vi den hensynsløse inkvisitoren Rostegui (Alex Brendemühl) som særlig rettet fokuset mot sabbaten, den mytiske svarte messen der heksene ga seg hen til Lucifer. I en baskisk fiskerlandsby møter han på seks unge kvinner som fryder seg til sang og dans i en nærliggende skog, og som Rostegui velger å pågripe og anklage for å være hekser.

De unge kvinnene er intetanende om hva de har i møte, og finner først anklagene om hekseri som så absurde som de jo var. Når de ubehagelige avhørene glir over i det mer ondskapsfulle og ren tortur for å presse frem tilståelser av å tilhøre en heksekult, blir det for kvinnene klart at det vil handle om å ta i bruk alle midler for å ha ut tiden i live. I hvert fall frem til fullmånens ankomst, da fiskerbyens menn skal returnere fra havet og kan redde dem.

Det finnes ingen overnaturlighet innveid i «Heksesirkelen», ei heller en sjokkartet tilnærming til det barbariske innholdet. Torturscenene vies ikke særlig eksplisitt eller dvelende oppmerksomhet med grafiske detaljbilder. Vår redsel følger snarere kvinnenes emosjonelt opplevde redsel av de ufattelige omstendighetene mer enn av den fysiske volden. Regissør Pablo Agüero søker seg hele tiden stemningen inn mot en følelsesmessig tilknytning med kvinnene for å skape engasjement. Derfra portretteres også en historisk-feministisk historiefortelling, og en hymne til kvinnelig frihet gjennom de seks unge kvinnene som utstråler selvstendig livskraft og ungdommelig vitalitet, men som blir uskyldige ofre for fanatisk uvitenhet og mannssjåvinistisk frykt. Om manuset utforsker kvinneforfølgelse i en historisk kontekst, har filmen naturligvis flere iboende åpninger og paralleller til dagens samfunn.

Skuespillet har en intensitet og realisme som harmonerer med Agüeros realistiske innfallsvinkel. Særlig fremtredende foran kamera er Amaia Aberasturi i rollen som en slags lederskikkelse blant kvinnene. Hun har en tilstedeværelse, et blikk og noen uttrykk som evner både å kanalisere filmens realistiske og tidvis poetiske kraft.

Symbiosen av realisme og poesi tydeliggjøres av et fotoarbeid som må forholde seg mye til mørket. Mye av handlingen foregår innestengt med kvinnene i et mørkt og klaustrofobisk fangehull kun lyst opp av stearinlys. Utendørs ses også flammende mot nattens mørke på visuelt slående vis. Ansiktene som opplyses er de rynkede inkvisitorene mot kvinnenes unge vakkerhet. Dualiteten i filmen speiles i dette, mellom forakten og de ufølsomme trekkene til inkvisitorfølget til det håpefulle søsterskapet blant de undertrykte kvinnene. I møtet mellom partene oppstår både humor og en form for sensualitet innenfor realismen.

Som filmfortelling er dessuten «Heksesirkelen» stramt formidlet, uten pusterom for publikum, kanskje foruten øyeblikkene der kamera sveiper over omgivelsene utendørs av frodig og ren natur for å fortelle oss at vi er en del av noe større. Om historiefortellingen er innsnevret til en mørk katt-og-mus-lek mellom menn med makt og kvinner som akter å slå tilbake, så føles det som «Heksesirkelen» lykkes med å formidle at den rommer så mye mer.