Velskapt retro-thriller i «Beckett»

En kjærkommen følelse av et renskåret stykke 90-tallstypisk thriller som vender tilbake er påfallende i det overraskende positive møtet med den Netflix-lanserte spenningsfilmen «Beckett».

Regi: Ferdinando Cito Filomarino / År: 2021

John David Washington er på ferie i Hellas sammen med kjæresten, spilt av Alicia Vikander. Vi ser dem i åpningen vandre ved historiske severdigheter som den italienske filmskaperen Ferdinando Cito Filomarino fremhever fra bakgrunnen ved å la fotograf Sayobhu Mukdeeprom rygge tilbake for å ta inn så mye som mulig av de kulturelle og frodige omgivelsene. At «Beckett» fotografisk fremstår i et annet kaliber enn den gjengse amerikanskproduserte Netflix-thrilleren på middels budsjett må nok trolig også tilskrives dette aspektet; den taiwanske fotografen har nemlig fotografert både smellvakre «Call Me By Your Name» og «Suspiria» for Luca Guadagnino, og sistnevnte har også vært produsentinvolvert på nettopp «Beckett».

På en biltur i mørket langs dårlige opplyste veier på den greske landsbygda skjer det fatale i form av en voldsom bilulykke. Når John David Washingtons karakter våkner i en sykehusseng og kommer noenlunde til hektene, så oppstår en forvirring rundt hva som skjedde og hva som er kjærestens status. Og gradvis merker han at noe ikke stemmer, og at han muligens er i ferd med å vikles inn i en livsfarlig konspirasjon der han selv av uviss grunn fungerer som skyteskive. Mye av filmen foregår fra dette tidspunktet i og rundt hvordan tittelfiguren, Beckett, må manøvrere seg frem i et landskap der han aldri kan vite hvem han kan stole på, inkludert myndighetspersoner og politi. Målet blir å komme seg til den amerikanske ambassaden i Athen med livet i behold, og forhåpentligvis kunne bli renvasket for de de ugjerningene han underveis blir beskyldt for.

«Beckett» fungerer som en rendyrket thriller med et politisk-konspiratorisk bakteppe som sklir inn i en tradisjon av 70-tallsorienterte, amerikanske paranoia-thrillere som «The Parallax View», mens kanskje enda mer påfallende – gitt geografien og den spesifikke politiske bakgrunnen – den grensk-franske Costa Gavras og hans sjangerledende mesterverk «Z» fra 1969. Like mye flyr tankene underveis også til Hitchcock, da «Beckett» har et Hitchcock-aktig thrillerpremiss sentrert rundt en vanlig mann på fremmed grunn som må bevise sin uskyld mens han er ettersøkt. Når man slenger 90-tallsthrileren «The Fugitive» med Harrison Ford inn som enda en referanse, så skulle mye av den opplevde atmosfæren og handlingen i «Beckett» være klar.

Filomarino bygger og tviholder lenge på spenningen ved å holde tilbake informasjon og la oss ta del i hovedpersonens uvitenhet om hva som faktisk foregår. Først i siste halvdel oppstår situasjoner som i større grad løses med delvis klisjefulle valg og enkle utveier, parallelt med at det politiske bakteppet rulles opp og får større plass i historien som i dette partiet ikke fremstår som like engasjerende og vellykket.

Kanskje er min lette elsk for «Beckett» mest et uttrykk for et savn om en spesifikk filmtype i thrillersjangerlandskapet som sjeldent lenger ser dagens lys. Og selv om Filmomarino har noe av dette i sikte med «Beckett», så er dette overhodet intet fullendt verk som oppfyller alle forventninger. Derimot oppleves «Beckett» som en solid produksjon av en konsis og ukomplisert thriller på under to timer – som er noe jeg gjerne ser bli produsert med betydelig større hyppighet enn i dag.