Adrian Lyne-thrilleren «Deep Water» skulle ha kinopremiere i januar 2022, men denne uka ble det gjort kjent at filmen er trukket tilbake, og sannsynligvis vil den ikke lanseres på kino overhodet. Det er sjeldent et oppløftende tegn.
Oppløftende var derimot i utgangspunktet nyheten om selve prosjektet. Adrian Lyne er av de mest markante filmskaperne som har operert innen psykologiske, men samtidig underholdningsorienterte thrillere med en tydelig eim av enten erotikk eller sensuelle undertoner. Høydepunktene er naturligvis «Fatal Attraction» (1987) og «Nine 1/2 Weeks» (1986), men også «Foxes» (1980), «Flashdance» (1983), «Jacobs Inferno» (1990) og «Lolita» (1997) er særdeles velskapte verk med mange av de samme iboende filmatiske kvalitetene, uten å være rendyrkede thrillere. «Uanstendig forslag» fra 1993 huskes som en interessant, men ujevn erotisk thriller, mens vi må helt tilbake til den oversette «Unfaithful» fra 2002 for i det hele tatt å finne Adrian Lynes siste bidrag som regissør. At den 80 år gamle engelskmannen derfor skulle vende tilbake på dette tidspunktet og servere oss en ny (og muligens) siste film, som attpåtil skulle være en Patricia Highsmith-adaptasjon, føltes som en særdeles hyggelig bonus.
«Deep Water» er nemlig basert på en roman av Patricia Highsmith (hun som bl.a. skrev om Tom Ripley, samt «Strangers on a Train»), og er tidligere blitt filmatisert i Frankrike av den ofte ufortjent oversette Michel Deville i 1981 med Isabelle Huppert og Jean-Louis Trintignant i hovedrollene. For meg er «Deep Water» («Eaux profondes») av Michel Deville blitt en personlig favoritt jeg vil benytte enhver anledning til å fremheve, og tidligere i år rangerte jeg den som nr. 35 på Speilet sin liste over 1980-tallets 700 beste filmer. Et lite utdrag fra omtalen:
Devilles visuelle stilsikkerhet og dypdykk i den psykologiske thrillersfæren er her på nivå med det beste av landsmann Claude Chabrol, men Deville tillater seg å være enda mer forførende og sexy i kontrast med den mørke og bitre substansen i dramaet. Og i sentrum er hele tiden Huppert og Trintignant, som begge uttrykker filmens iboende giftighet til perfeksjon. «Eaux Profondes» er et herlig eggende, amoralsk og medrivende thrillerdrama som engasjerer, og imponerer, fullstendig.
At selveste Adrian Lyne nå har tatt grep om samme materiale har virket som en veldig forlokkende idé. I denne versjonen er det Ben Affleck og Ana de Armas som spiller sammen i et lidenskapsløst ekteskap der eneste redning for å unngå skilsmisse er å la henne ha andre seksuelle bekjentskaper. Derfra vender historien stadig mot mørkere territorium med, ikke uventet, drap på menyen. At manuset til Lynes-versjon i tillegg er ført i pennen av «Euphoria»-skaper Sam Levinson, har heller ikke akkurat dempet forventningene.
«Deep Water» ble spilt inn i 2019 og til dels 2020 med planlagt premieredato i 2021, som senere altså ble forskjøvet til januar 2022 og til slutt trukket helt tilbake. Nå meldes det at den isteden trolig slippes som strømmefilm med Amazon Prime som plattform på det europeiske markedet og Hulu i USA. «Deep Water» var opprinnelig tilhørende 20th Century Fox som ble slukt opp av Disney, og det spekuleres i at årsaken til at filmen trekkes tilbake fra kinolansering handler om et utfordrende kinomarked, og kanskje særlig for filmer rettet mot et mer voksent publikum.
At en type film som «Deep Water» i denne perioden ikke lanseres på kino er i seg selv verken oppsiktsvekkende eller nødvendigvis et dårlig tegn. Men den uvanlig lange reisen fra innspilling til stadige utsettelser og ikke minst det komplette reklamefraværet i form av bilder, plakater og trailere gir en dårlig magefølelse. Men la det ikke være noen tvil. I min bok vil «Deep Water» fremdeles være blant de filmene jeg ser aller mest frem til i 2022.
Og i fraværet av trailer til Adrian Lynes versjon, så kan en smakebit på hva vi har i vente gis via en trailer til Michel Devilles film fra 1981:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar