Det ble også i 2021 levert på høyt nivå hva angår tv-serieproduksjon. Basert på hva som ble sett er dette de ti seriene som begeistret og engasjerte aller mest.
10 Nissene i bingen
Det var tilbake i 2001 at Espen Eckbo lappet sammen «Nissene på låven» i rekordfart som en reality-parodi kledd ut som julekalender. Allerede da var flere av figurene etablert i tidligere Eckbo-baserte humorprosjekter, men det var her at samtlige, inkludert mange nye, ble samlet rundt en helhetsfortelling over 24 (selvfølgelig) episoder. Resten er rett og slett tv-historie om en ikonisk og ustyrtelig morsom tv-serie som har tålt mange gjensyn. Oppfølgeren «Nissene over skog og hei» fra 2011 føltes den gang som en hyggelig gjenforening, men var ikke veldig potent i seg selv. Årets «Nissene i bingen» skulle derimot vise seg å være av et helt annet kaliber. Det er faktisk fristende å tenke at den egentlig er enda bedre skrevet, produsert, har et jevnere og bedre utviklet rollegalleri, og føles enda mer humoristisk komplett enn den elskede originalutgaven. Nisselua av for Espen Eckbo.
(En tommel opp må også gis til den NRK-sendte julekalenderen «Kristiania magiske tivolitheater» som leverte meget sterkt innenfor det lune og familievennlige segmentet).
9 Small Axe
Steve McQueens antologi-serie «Small Axe» er fra 2020, men ble første gang lansert her hjemme (på NRK) senvinteren i 2021. Verket består av fem frittstående filmer som tematisk kretser rundt strukturell rasisme, undertrykkelse og diskriminering i Storbritannia, mer spesifikt i et vestindisk miljø i London, på 1970- og 80-tallet. Hvert segment fortelles med overbevisende kraft, selv om det er innbyrdes kvalitetsforskjeller. Aller sterkest er «Small Axe» når McQueen drister seg ut i mindre konvensjonelle former, som i det udiskutable høydepunktet som er den atypiske «Lovers Rock» — en filmatisk, audiovisuell oppvisning som feirer kjærligheten, og som aller tydeligst burde blitt opplevd i en kinosal. Den kollektive kraften av «Small Axe» oppleves umiddelbart som noe betydningsfullt med egenskaper som vil gjøre den relevant over lang tid, men med distanse til helheten blir det mer og mer klart at det er «Lovers Rock» som virkelig sitter i med gjensynstrang.
8 Mare of Easttown
Kate Winslet spiller i «Mare of Easttown» en sliten småbydetektiv som må håndtere et dysfunksjonelt familieliv parallelt med å ha ansvar for en tung drapsetterforskning, og hun gjør det med skremmende troverdighet. Winslets rolletolkning er en organisk del av et virkelighetspreget skildring som gir karakterene fokus i en nedslitt ramme av et samfunn med mange mørke skjebner i samme nabolag. Tilbakeholdenhet tas i bruk som et velfungerende virkemiddel, og sakte bygges en spenningskurve som på et tidspunkt kulminerer i en av årets beste suspense-scener på tv-skjermen. Ikke samtlige sider av det personlige dramaet rundt Winslets karakter er like givende, men hennes skuespillprestasjon står like fullt igjen som en maktdemonstrasjon. Serieskaper Brad Ingelsby lykkes dessuten i sum å kombinere det hjemsøkende karakterdramaet med en spennende fortalt drapsgåte.
7 Maid
Margaret Qualley («Once Upon a Time in Hollywood») er et funn i hovedrollen som den pengeløse alenemoren, Alex. Serien bringer oss umiddelbart inn i hennes virkelighet preget av sosial nød når hun midt på natten må rømme fra en voldelig partner sammen med en treårig datter, uten at de egentlig har et trygt sted å reise til. Qualley lyser opp enhver scene, og det er et lys det virkelig er behov for i en tv-serie som sårt trenger de lysglimt som den sosiale håpløsheten tillater. «Maid» tilbyr en elendighetshistorie å tro på, som aldri henfaller til karikaturer og forenklinger i form av en fattigdomspornografi, men som holdes konstant på et nivå der tematiseringen virker autentisk. Derfor blir også historiefortellingen ikke så skjematisk som ventet, selv om det er øyeblikksskildringene som er aller sterkest.
6 Snabba Cash
I 2020 var det årets mest intenst spennende tv-serie svensk og het «Kalifat». I 2021 har svenskene på nytt tatt grep i girspaken og gitt oss en ny rendyrket thrillerserie som i sine beste øyeblikk gjenskaper samme følelse av thriller-intensitet. «Snabba Cash» er snytt ut av samme gangsterdrama-univers som filmen med samme tittel fra 2010 (som har et opprinnelig opphav i Jens Lapidus’ bokunivers). Men denne serien hiver oss inn i en mer skitten gangstervirkelighet på gatenivå, som tar temperaturen på aktørene i det kriminelle Stockholm-miljøet som ofte preger nyhetsmediene, og hvilken temperatur! Utvilsomt har «Snabba Cash»-universet med dette nådd sitt foreløpige klimaks og høydepunkt i en ellevilt medrivende historiefortelling som smeller fra første episode. Tempoet er perfeksjonert omkring de tette intrigene, de fengslende karakterportrettene og konfliktene som metter dramaet i alle kanter. Befriende er det også å se dens dristighet, også i retning av politisk ukorrekthet, som også var en styrke med «Kalifat». Antagelig er serien betydelig bedre som underholdningsprodukt enn som en troverdig avbildning av et komplekst samfunnsproblem, men som thrillerverk hører dette hjemme på høyeste skandinaviske hylle.
5 Squid Game
Årets «Netflix-sensasjon» og seerrekordserie skulle bli det sørkoreanske hight concept-dramaet og fenomenet «Squid Game». Med et plott som vrenges estetiserende og brutalt frem som en forfriskende variant av «Battle Royale», slo dette serieverket ned som et hardtslående oppgjør med et dysfunksjonelt klassesamfunns amoral og skjevheter. Det medrivende premisset utfolder seg i tempo som justeres til nær perfeksjon mens det balanseres mellom emosjonelle menneskeøyeblikk, narrativ driv mot voldelige klimaks, satire og filmatisk dveling over særdeles velsmakende scenografi. Langs alle dimensjoner en særdeles apetittvekkende serieproduksjon.
4 Dopesick
Det er som om serieskaperne av «Dopesick» har oppsøkt nøyaktig de samme hjemmene og skjebnene som Thomas Seltzer besøkte i fjorårets glimrende NRK-dokumentarserie «UXA». Der som i «Dopesick» gis skremmende innblikk i personlige tragedier av den amerikanske opioidkrisen, skapt av kalkulert markedskynisme og sviktende samfunnsstrukturer. Miniseriens sakte, eskalerende dramaturgi over en ikke-lineær tidslinje eksemplifiserer klassisk fortellerkunst av ypperste kvalitet. Om serien med fordel kunne unngått noen av sine mest endimensjonale karakteristikker, ville den fremdeles fungert like utmerket i kraft av det opprivende materialet som ellers håndteres med dramaturgisk stødighet – og med fantastisk skuespill. Serien deler noen av de samme kvalitetene som fantes i Todd Haynes’ fengslende fjorårsfilm, «Dark Waters», i innbitte rettferdighetskamper mot representanter for den amerikanske storkapitalen. Det ligger her en enorm tilfredsstillelse i enden av reisen, men underveis er «Dopesick» mest engasjerende fordi den er et kvalmende og avskyelig, men poengtert og sterkt portrett av noe som ligger veldig nært.
3 Den tynne blå linjen
Virkeligheten som ligger bak nyhetsinnslagene av «de svenske tilstandene» i Malmö, blir ringet inn i det sterke politidramaet «Den tynne blå linjen». På dokumentarisk vis, men innenfor det fiksjonelle, tas temperaturen på den såkalte gatekrigen sett fra politiets perspektiv mens de må håndtere situasjoner som blir stadig mer uhåndterlige. Serien er glimrende når den med høy intensitet ligger tett på politiets operative arbeid mens den nært viser hvordan enkeltpersoner i politiet, og i samarbeid, løser varierte konflikter. Men enda sterkere er serien i kraft av personskildringene, både i profesjonell og privat sfære. Selv om det er en krysning som tidvis har et melodramatisk preg, er det så velgjort og troverdig utført at denne mellommenneskelige skildringen snarere effektivt øker pulsen for hele dramaet. «Den tynne blå linjen» begrenses ikke til realistiske og intense observasjoner av politioppdrag, men gjennom de eksepsjonelt sterke rollebeskrivelsene løftes perspektivet og skapes en emosjonell dimensjon som gjør dette til et vanvittig rikt og komplett serieverk.
2 Midnight Mass
Mike Flanagan tar oss med til den forblåste øya Crockett Island i sitt siste episke miniserie-verk «Midnight Mass». På mange måter en kulminasjon av hans prosjekt som tv-serieskaper, og hans foreløpige hovedverk. Det er et serieverk som kommer med en eksplosiv kraft i hver enkeltepisode, skapt med en filmatisk muskelstyrke gjennom nydelige one-take-sekvenser og et kontinuerlig inspirert kameraarbeid som tilfører en eleganse samtidig som det trekker oss deltakende inn i karakterenes opplevelse av gåtefull undring. På sitt beste vises i «Midnight Mass» en symbiose av teknisk ambisiøse tagninger, emosjonelt driv og sjangermessig sterkt utført håndverk. At serien virker enda sterkere helstøpt enn «The Haunting of Bly Manor» handler antagelig også om at Flanagan denne gang ikke har overlatt regiansvaret til samarbeidspartnere på enkeltepisoder, men beholdt fullstendig kontroll over regien på samtlige sju episoder. Det merkes. «Midnight Mass» virker mer organisk, dypere og sterkere sammenvevd, både teknisk og kunstnerisk. Og det er den mest skremmende, fengslende og tristeste miniserien av 2021.
1 Succession – sesong 3
«Succession» brukte én sesong på virkelig å finne formen, men da etablerte den seg også på et monumentalt nivå. I tredje sesong befestes posisjonen som det beste og skarpeste som lages av tv-serieproduksjon i dag. De helt ekstraordinært sterkt skulpterte figurene som er skrevet og spilt inn i dette familiedramaet kretset rundt den mektige Roy-familien, er alene en kvalitet som serien stadig mer bevisst drar nytte av (og skuespillerne åpenlyst nyter å være i). I den tredje sesongen er karakterne og dialogen enda mer giftige, kyniske og grusomme. Likevel er det noe farlig tiltrekkende med dem, og med universet. Her borres det også enda vondere og dypere inn i familiedynamikken, i en sesong som fortoner seg som en familiær borgerkrig, men som på samme tid kan være ustyrtelig morsom like ofte som den er tragisk — i en helt ufattelig velsmakende satire over rikdom, media og amerikansk politikk som ikke har mistet kraft selv om Donald Trump er satt ut av spill.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar