«All the Saints of Newark» – uselvstendig og blek Sopranos-prequel

Dessverre fremstår «Many Saints of Newark» som en sentimental filmskapelse med tv-seriefansen i sikte som mottaker, men uten særskilt selvstendig verdi som filmverk.

Tittel: The Many Saints of Newark (2021)
Regi: Alan Taylor

«Sopranos» er muligens det mektigste, dypeste og mest komplette tv-dramaet fra amerikansk popkultur i nyere tid. Det nærmeste man kan komme kunst presset inn i en bred tv-serie og samtidig et popkulturelt mesterverk.

Om «Sopranos» hadde det meste, er årets tilknyttede filmatisering fra samme univers i savn av tilsvarende kvaliteter. Dessverre fremstår «Many Saints of Newark» som en sentimental filmskapelse med tv-seriefansen i sikte som mottaker, men uten særskilt selvstendig verdi som filmverk.

Det er serieskaper David Chase som har trukket i trådene og forfattet filmatiseringen i samarbeid med Lawrence Konner, mens Alan Taylor har regissert. Både Konner og Taylor var også tungt involvert i tv-serien. Det har dermed aldri vært slik at filmversjonen er et resultat av eksterne visjoner. Dette er skapt av den indre Sopranos-kjernen.

Filmens handling er satt til 1960- og 70-tallet. Fortellerstemmen tilhører Christopher Moltisanti, men det er en jeg-person som knapt skal være synlig i filmens historie. Han er sønn av Dickie Moltisanti (Alessandro Nivola), onkelen til Tony, som vi møter som mektig aktør i den kriminelle underverden i New Jersey. Bakteppet er Newark-opptøyene i 1967, og filmen sentrerer rundt Dickies håndtering av de problematiske spenningene som vokser i et bybilde preget av trusler og rasisme. Like mye handler det om det om hensynet til egen nære omgivelse og familie. Dickie fungerer som farsfigur for en ung og lettpåvirkelig Tony Soprano, som fra sidelinjen gradvis formes av hva han observerer og absorberer.

Tony spilles av Michael Gandolfini, sønn av sin avdøde far, og føles som er riktig og fint valg. Om «Sopranos» alltid svevde omkring Tony, er imidlertid dette ingen Tony Soprano-historie, noe som i grunn er innveid i tittelen. «The Many Saints of Newark» er forsøk på et en mer bredspektret skildring av et miljø som skulle forme Tony Soprano, men uten at støpningen er filmens egentlige motor. I praksis er dette en historie sammensatt av ulike situasjoner, eller iscenesettelser, som tidligere har karakterisert både tv-serien og majoriteten av mafiafilmer. Mer enn å utvikle en dypere historiefortelling, er filmen opptatt av å sende kontinuerlige påminnelser til publikum om hvilket univers den tilhører. Det rases gjennom Sopranos-historien og nikkes til serieuniversets ulike personer og kapitler, på et nivå som skaper en følelse av en overfladisk imitasjon. De signaturer og motiver som var organiske deler av tv-serieuniverset, er her en påklistret uoppfinnsomhet uten betydelig funksjon for hva filmen vil være.

Til en viss grad følges linjer i et hovedplott, men med avstikkere som styres av stadige referansestikk som fjerner fokus mer enn det utvider forståelsen i det som fortelles. Det er naturligvis ikke helt uten fryd man spotter nyanser og karaktertrekk fra de yngre karakterutgavene sett i tv-serien, og mange av skuespillerne gjør imponerende tolkninger som relateres til seriens karakterer, men det er en fryd som kommer med begrenset verdi og holdbarhet.

«The Many Saints of Newark» både ser og føles ut som en langstrukken tv-episode, og ideen ville også bedre passet som en enkeltepisode innlemmet i tv-serien. Som selvstendig filmverk er den mindre interessant, og sannsynlig fullstendig irrelevant for alle som ikke har hatt et nært forhold til «Sopranos». Det er tross alt snart 15 år siden siste episode gikk i svar med Journeys «Don’t Stop Believeing (fremdeles den dristigste og beste tv-serieavslutningen som er gjort), og et potensielt publikum vil også være en ny generasjon av unge filminteresserte uten mulighet til å ha opplevd «Sopranos» der og da. Det burde da være mulig å lage en film med fans-appell med en samtidig filmatisk kvalitet på egne bein, og som derfra kanskje kunne pirret et nytt publikum til å oppsøke serien i etterkant? Det er vanskelig å se for seg at «Sopranos»-jomfruer vil bli tilstrekkelig opphisset av «The Many Saints of Newark» til at de vil hive seg over serien. Selv for et «Sopranos»-bankende hjerte som mitt ble dette et lite gledelig gjensyn, og møte med et pregløst filmverk som også er blottet for originalverkets dybde, personlighet og magnetiske kraft.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s