Topp 5: Skrekkfilmer i 2021

Det er en variert meny av skrekkfilmer som er plukket ut som de fem beste fra 2021. Om verkene innbyrdes er tildels svært ulike, har samtlige spennende og særegne tilknytninger til skrekkfilmsjangeren uten å være konstuert som rendyrkede, klassiske horrorfilmer. Listen er rangert, men rekkefølgen har vært revidert flere ganger underveis og skal ikke vektlegges for mye.

---

5 De uskyldige

Hva ligger egentlig bak handlingene til barn? Eskil Vogt leker i «De uskyldige» med oppfatningen av barn som uskyldige vesener, fortalt på kompromissløst vis via barnas unike blikk. Tidvis kan filmen, på godt og vondt, påminne om en barneserie produsert av NRK Super i måten den forholder seg til barnas verden. Med et tilbakeholdent filmspråk omfavnes miljøet, og vi drar aldri unna drabantbyomgivelsen som lukker seg rundt barnas fysiske verden. Barna forholder seg imidlertid ikke til det avkuttede fysiske miljøet som en begrensning. Den hverdagslige og opplyste settingen forsterker på et vis også fremstillingen av barnas kreative krefter, som her innbefatter en dyrisk ondskap som Vogt på forfriskende vis klør i. Det er en usentimental og respektfull behandling av traumer, mobbing og autisme i bunn. Vogts observasjonsevne er i sentrum; det jobbes aldri mot overdramatisering av det overnaturlige, og ondskapen som inntreffer passeres med en naturlighet som gir filmen en ekstra dimensjon av uhyggelighet. Den kjølige og antiklimatiske tilnærmingen gjør filmen mindre eksplosiv og direkte skremmende. Derimot evner Vogt å fremkalle avsky og ubehag kombinert med smerte og tristhet gjennom disse observasjonene. Om filmen er langsomt fortalt, kan den innenfor enkeltscener likevel virke noe rastløs. Den har også noen delvis sløve partier som ikke helt kan gjemme seg bak de bevisst avstemte formspråket og vage tilknytningen til skrekksjangeren (selv om det er riktigere å anse den som en psykologisk drama med overnaturlige elementer). «De uskyldige» er uansett ikke helt på nivå med sammenlignbare «Thelma» som Eskil Vogt skrev for Joachim Trier, ei heller «La den rette komme inn» som vel står den enda nærmere. Likevel er «De uskyldige» et uhyggelig sterkt sjangerbidrag som har høstet fortjent anerkjennelse, og som hadde fortjent et enda større publikum enn hva den foreløpig har fått.

4 Shadow in the Cloud

Under 2. verdenskrig ankommer en kvinnelig pilot et britisk militærfly som skal lette med en topphemmelig pakke ombord. Om mannskapet er skeptisk til hennes egentlige identitet og hva som skjules i pakken, eller urolig for om en skygge bak skyene kan være opptakten til et japansk flyangrep, skal terroren de utsettes for i «Shadow in the Cloud» vise seg å være noe helt annet. Dette er en fullstendig vill og uforutsigbar eksplosjon av en sjangerkryssende b-film som er sanseløst underholdende og velgjort i hva den velger å være. Chloë Grace Moretz eier filmen som hardtslående, feministiske actionheltinne med et snev av Ellen Ripley, men som i samspill med filmens univers er langt mer tegneserieaktig utformet og spilt. På fantastisk vis ser vi henne med glans håndtere både mannsjåvinistisk trakassering og blodtørstige monstre som etter hvert melder sin uannonserte ankomst. Effektarbeidet er overraskende solid i det som kan virke som en lavbudsjettsproduksjon, og det synthbaserte soundtracket skapt av newzealandske Mahuia Bridgman-Cooper var årets store filmmusikkoppdagelse. Filmen har selvsagt en håndfull skavanker, men regissør Roseanne Liang har med «Shadow in the Clod» definitivt levert en saftig og uventet horror-variant.

3 Titane

I 2016 slo Julia Ducournaus energiske, konsise og ubeskrivelig velartikulerte spillefilmdebut «Raw» ned på den internasjonale filmscenen som et elektrisk lynnedslag av et unikt horrorverk. Den gang lot hun særegen og eksplosiv kroppsskrekk vokse frem av en delikat iscenesatt, forførerisk og sensibel historiefortelling med basis i en realistisk setting. I gullpalmevinneren «Titane» er hun fullstendig utenfor allfarvei allerede fra startpunktet, og leverer en sjangerbøyende film som umiddelbart vrenges frem som en grafisk voldsfilm med særdeles uhyggelige nærbildesekvenser, for deretter å vende seg mot en bisarr cronenbergsk avart med tydelig slektskap til særlig «Crash». Til slutt smeltes alt i «Titane» sammen til en skildring av et surrealistisk forhold der to brokete personer fyller et slags emosjonelt tomrom i hverandre. Som sjangerfilm er «Titane» klart mindre engasjerende sammenskrudd enn «Raw», fordi den bevisst er mer utilgjengelig i presentasjonen og i skapelsen av hovedkarakteren. Dens villhet og nådeløse utforskning av moralske, seksuelle og menneskelige grenser uttrykkes med konfronterende kroppslighet og brutalitet. «Titane» er et utfordrende miljø å være i som tilskuer, og personlig en film jeg underveis måtte slite med uten samme euforiske belønning som i «Raw». Ducournaus visuelle voldsomheter og grafiske avskyeligheter kommer samtidig med en kraftfull iderikdom og stilistisk gjennomføring på et nivå det er umulig ikke å bli preget av. Mitt forhold til «Titane» er fremdeles høyst uavklart, men at dette – helt uavhengig av sjanger – er av filmene fra 2021 som for ettertiden vil sitte sterkest i (og som potensielt kan vokse også i meg) er opplagt.

2 Malignant

Fra første innstilling kjennes «Malignant» som en slags upretensiøs mix-tape fulladet av kjærlighet for især 80-tallets ulike skrekkfilmsignaturer. James Wan har selv kunngjort Dario Argento og Brian De Palma som inspirasjonskilder. Giallo-referansene legges utilslørt frem i flere scener, mens det henfalles til renskårne thrillersekvenser med et saftig kameraarbeid som smaker av De Palmas visjoner. At «Malignant» videre utvikles i en tematisk retning der aspekter knyttet til «body horror» utforskes, gjør at tankene naturlig streifer innom David Cronenberg. Samtidig er skildringen til Wan styrt av en lekenhet og tegneserielignende omgang med den mørke ondskapen som minner mye om Sam Raimi, til en viss grad Wes Craven, og ender i galskapen til Stuart Gordon. Vi befinner oss tydelig i et filmatisk utstudert univers hvor glidende kameraføringer og virtuose audiovisuelle grep gir en stemningsfull inngangsport til et univers der det skal vise seg at absolutt alt kan skje. Selv om skapelsen av dette universet kan virke slurvete utført – fordi den vil så mye – er inntrykket at filmens åpenlyst manglende perfeksjon er en tiltenkt kvalitet. «Malignant» er gjennomsyret av nostalgi, men føles likefullt moderne. En visceral skrekk-thriller-forestilling med masse iboende lidenskap og ideer som får komme til uttrykk. Om det tidvis går over stokk og stein, er det vanskelig å forholde seg likegyldig og enda vanskeligere ikke å føle begeistring i møte med et sjangerfilmverk med denne type skaperkraft, vitalitet og originalitet.

1 Old

Originalitet og bunnsolid underholdning leveres på beste M. Night Shyamalan-vis i en tidsaktuell fabel om dødsfrykt i uforlignelige «Old». Under et opphold på et luksuriøst hotell blir et utvalg av gjestene anbefalt en utflukt til en skjult strandperle. De transporteres hit av filmskaperen selv (cameo av M. Night Shyamalan som minibussjåfør), men det tar ikke lang tid før idyllen forrykkes til en ubehagelig følelse om at «noe» ikke stemmer. Fotograf Mike Gioulakis fotfølger personene med et tett fokus som fremmer en klaustrofobisk atmosfære som overskygger de vidstrakte omgivelsene. Her presenteres en uhyre effektiv skildring med vellykkede toneskifter som viser hvordan en sjokkartet menneskegruppe må forholde seg til absurde og groteske hendelser. Både premisset og utførelsen er langt over snittet fengslende, og filmens iboende undring i retning av livets raske løp gir rom for mange tanker og følelser. Imponerende er også komponeringen av skrekkfilmelementer som bidrar til filmens fascinerende ubehageligheter. Det er likevel den fornøyelige og idérike filmskapelsen, signert en opplagt M. Nigh Shyamalan, som forbløffer mest.